Fellestid

Fellestid er et begrep i skolen. Da samles troppene på et tidspunkt der alle er passelig slitne i utgangspunktet. Il papa, rektor, redegjør for eventuelle prekære saker, med innskytelser fra kvinnene bak mannen. Høflig latter fra trøtte pedagoger, liten entusiasme. Klokka er snart 15:00, og de fleste er på plass rundt småbordene på personalrommet. En sitter og leser lokalavisa, noen småprater. Når blikket sveiper over den brokete forsamlingen så slår det meg hvor likt det er overalt i skolen. Jeg har ikke vært innenfor mange personalrom forsåvidt, men du verden. Man vet raskt hvem som sitter ved hvilke bord, hvem som har funnet seg en lunken kopp med kaffe, hvem som kommer til å legge fra seg avisa når rektor hvert øyeblikk renser stemmen, hvem som fortsetter å lese noen minutter etter at forestillingen er igang - på trass. Hvem som sender sarkastiske blikk myntet på de som kommer slentrende inn 2 minutter etter tida. Jeg kan også med rimelig sikkerhet hvem det er som i løpet av den neste halvtimen kommer til å glippe med øynene, hvem som forsvinner ut av vinduet med lange blikk, og hvem som tar opp dagboka fra Utdanningsforbundet og skrive innholdsløse beskjeder inn i dagene som kommer. Jeg vet også hvem som høyst sannsynlig kommer til å reise seg og gå i løpet av møtet fordi det vibrerer - en innkommende mobilsamtale. Og hvem som alltid sitter klar med referatblokka klar, som en elgjeger på post.

Det er ikke grenser for hva som kan være grunnlaget for en sak. Enda lavere er terskelen for en diskusjon. At diskusjonen kommer i gang, får stå for møteleders regning, men at det er kverrulerende pedagoger som holder liv i den - det er forbi en hver tvil. Skal elevene få være inne i friminuttene? Lang debatt. Skal elevene få bevege seg fritt på uteområdet. Enda lengre ordskifte. Noen er skeptiske på generelt grunnlag, mens andre er skeptiske på spesielt grunnlag. Møtet og sakens konklusjon koker som regel ned til at vi fortsetter som før.