Innimellom lider jeg av falsk beskjedenhet. Og det mangler folk de mest basale ferdigheter for å takle. Jeg synes det er en del av den sosiale kontrakten å skryte panegyrisk av folk som meg. Hvis jeg sier "Å, det var da ikke så bra", om noe jeg har gjort, sagt, tenkt eller skrevet, så mener jeg jo egentlig: "Dette var det absolutt beste jeg fikk til". Og hvis du ikke var fornøyd så må jeg gå og låse meg inne på et mørkt sted og skrive "Jeg er middels" på et linjert retteark. Det går en rett og ubrutt linje fra den vesle jenta som brukte 3,5 time på å tegne alle dyrene i arken, samt Moses ved siden av, i kristendomsboken, og sa "Det ble helt mislykket", til den voksne lærerinnen med fastrente på studielånet og kontaktlæreransvar, som sukker heroisk over å arbeide 10 timer hver dag, og sier til foreldregruppa at klassen har et høyt snitt på halvårsprøven i engelsk. Begge utgavene av undertegnede har strøket i livets kvalitetskontroll, vært faglig svake, og helt så der. Og begge to er like falske som en 60-lapp, og krever å bli elsket for det.
Lidelsen forverres når folk holder med deg når du sier at Moses-tegningen ble stygg, og at du ser litt sliten ut. Det du vil høre er at du er en Michelangelo in the making, ser ut som en gaselle etter 2 ukers spa, og at arbeidsinnsatsen du leverer vil din vil gi deg lønnspålegg.
Og så synger vi:
Du har noe ingen andre har,
ingen er som deg.
Du kan mye, har litt av hvert og lære meg
Glad for at jeg møtte deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar