Uvøren ringing med dørbjella i seine kveldstimer framkaller mistro hos meg. Og jeg skvatt da også skikkelig i godstolen. Holdt på å stikke meg med broderingsnåla faktisk. Men jeg er også skuelystent anlagt. Desverre er det ingen vinkelanordning på kikkehullet i døra, slik at jeg må åpne min inngangsdør, for å besiktige fremmedfolket. Mannen står oppsiktsvekkende langt unna dørterskelen, men må ha hørt at jeg åpnet den innerste døra, for han gir seg til å vinke mot hullet. Dette underbygger skepsisen, men jeg blir så perpleks at jeg åpner. Tanken om at "je orker itte jehovas vitner nå" farer gjennom hodet, men før jeg får tenkt ferdig tanken flashes et NRK-identitetskort oppunder snyteskaftet. TV'n står høyt på i bakgrunnen. Angiveri. Allikevel høres det ut som om jeg ikke har mistenkelig dårlige kunnskaper om dette støyende apparatet. "Ehm, nei...den (store svarte kassa) stod her da jeg flyttet inn...", "GET? Neij...får itte håpe det"..."Kabelledning?", "At det var? Li-se-ns?" "Mm...inkludert". Jeg er da ganske sikker på at jeg oppgav korrekte opplysninger, men troverdigheten var nedslående. Jeg signerte og satser neste måneds utbetalinger på at: "Hvis de ikke hører noe mer fra oss i Rikskringkastingen, så skulle alt være greit her".
Tidligere i dag dukket den avgåtte bloggerregenten Voe, eller i det minste en tro kopi, opp som assistent i klassen min. Forbløffende lik var hun. Hverdagen altså! Full av overraskelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar