I går avgikk mobiltelefonen med døden. Etter det vi vel må kalle et lengre sykeleie (slår av seg selv 3 ganger om dagen, nekter å opprette kontakt med SIM-kortet, og har en batterilevetid på ca 12 timer - standby), så har den pepet for siste gang. Det er lærerlang ferie og jeg innså ganske raskt at mobilløs var ikke en tilstand jeg kunne leve lenge med. Lyset i mitt liv jobber lange dager, og man er da hensatt til å pleie vennskap, brunfargen og seg selv. Man har tid til å lese "alt du ikke har hatt tid til før", og glir inn i et makelig slaraffenliv.
Så var det innkjøp av mobil. Jeg har lenge hatt lyst på en smarttelefon, sånn siden ALLE andre har det. Min indre hipster har hatt lange, intense diskusjoner med idealisten og individualisten i meg. Det byr meg i mot å bruke abnorme pengesummer på en teknisk dings som skaper og imøtekommer alle behov jeg egentlig ikke har. Må jeg sjekke e-post jevnlig? Mjo, forsåvidt - men dog. Dèt kan jeg gjøre på pc'n. Må jeg vite hvordan været er på displayet om morgenen? Kan vel strengt tatt gløtte på gardina og kikke ut.
Og gjett hva? De gode intensjonene vant. Jeg er fortsatt ung, og med idealene i behold. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig. Så da klinte jeg til med en helt ordinær sony ericsson, i resirkulert plast. Den kan ringe, den kan sende sms, den kan til og med gå på facebook.
Men jeg har fortsatt lyst på. Så jeg tenker at om 2, eller 3 år, når denne dør - da er jeg helt sikkert eldre, og kanskje blitt mer egoistisk, og langt mindre prinsippfast. Og da er sikkert touchskjerm og smarttelefoni helt avleggs. Og jeg kan kjøpe siste skrik, med litt bedre samvittighet, og dermed være i tiden på en ungdommelig måte, som sikkert er veldig mye mer kjærkommen da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar