FEEEERDIG på hundre språk!!!

Kan best beskrives med to ord: lykke og anti-klimaks. Et paradoks? ja, absolutt!

Nullte søndag i advent

Åkei, nå er jeg offisielt drittlei. Jeg er lei av Word, jeg er lei av å sjekke mail og blogg hvert andre minutt, jeg er lei av halvannen linjeavstand og grundige referanser. Jeg er lei av WTO, av OECD, av GATT, av MUL... i det hele tatt. Allikevel er det kun disse tankene som surrer rundt i hodet mitt. Altså, når jeg er på do liksom...hallo? I går natt til og med, etter 10 øl og en Irish Coffee on the rocks, da jeg skulle legge meg, hva er det som hjemsøker meg langt inne i rusens tåkeheimer; jo! et poeng om at dersom jeg omformulerer problemstillingen min og bruker vekst, istedet for utvikling da ville jeg få en bedre konklusjon. Det finnes ingen grenser. Hviledager er for guder.

Og i flere dager nå så har jeg pløyd stortingsmeldinger og høringsnotater og andre offentlige dokumenter for å finne ut hva som er Norges "sensitive produkter"...Etter det jeg kan skjønne; Norges best bevarte statshemmelighet. Ikke ETT sted står det uttalt svart på hvitt: "Melk er et av de produktene Norge ønsker å betegne som sensitivt." for eksempel. Man må derfor lese mellom linjene og tenke selv. Jeg sa aldri at jeg ville tenke selv! Møkkanovember.

Himmelens korrekturlakk...

Hvor fint er det ikke utenfor stuevinduet mitt akkurat nå? Samtidig med at en viss skrivesperre lettet, dalte snøen ned over Lade. Og det snør så tett så tett. Blokkene i nabolaget, og den jeg bor i forøvrig, dekkes av det hvite teppet, og gjør det som ellers er stygt og veldig blokkaktig, litt mer personlig og hjemmekoselig. Trærne henger også sammen på en litt annerledes måte. Borte er enkeltgrenene, og tilbake er et sammenvevd nett, hvor balansen ikke må forstyrres, for da deiser det en hvit ladning ned i noens nakke. Asfalten er litt mykere og jeg er litt blidere. Håper snøplogen aldri kommer. Jeg får nesten tårer i øyene her jeg sitter i skrivevake, med stearinlys, fyr på peisen, med ansiktet vendt mot ruta..Tekoppen har jeg på armlengdes avstand, og snusen, og ei halvspist skive med brunost. Føler meg som en av de gamle forfatterne, oppslukt av sitt verk, i vakre omgivelser.

Om det bare kunne bli en fordums jul i år...

Sneen daler lett og fin og strøk blidt mot ruten min,
i morges da jeg drømte på min pute.
Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå
snart var det tusen barnespor der ute.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt!"

Først så trakk vi kjelken opp på en diger bakketopp
så suste vi avsted langt utpå jordet.
Og så bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen.
Så lo vi mens vi akte, små og store.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt!"

Vi har bygget oss et slott som vi syns ble stort og flott
med prinser og med snedronning så vakker.
Vinterdagen tar farvel, vi må hjem nå er det kveld.
Vi ser på himlen at det lir og lakker.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt

Skriving, en kaffebønn om inspirasjon...

Den som sier at skriving ikke er jobb kan helle karsk i øyekroken og knaske litt rottegift. Jeg går nå midt i min 3 uke med fagtekstskriving. Skriving er jobb. Særlig når man skriver om store verdensproblemer som: er norsk landbruksproteksjonisme til hinder for vekst i utviklingsland - med fokus på Norges agenda i Doha-runden i WTO. Særlig vanskelig er det når hjernecellene mine ser ut til å ha begått kollektivt selvmord etter 4930 ord. Så i dag har jeg bare sittet og stirret på kaffekoppen mens kaddetrakteren putrer og går, og jeg har snust overdrevet mye.

Jeg er inne i en særdeles kritisk fase av teksten: drøfting og konklusjon. Jeg skal ta et eksempel på hvorfor jeg mener at norsk landbruksproteksjonisme er usolidarisk:

Sukker er et produkt som ikke produseres i Norge. I Mosambik har sukkerindustrien derimot et enormt potensiale til å generere store inntekter og verdier i form avarbeidsplasser. Det samme er tilfellet i nabolandene Zambia og Malawi. Allikevel importerer Norge sitt sukker fra Danmark. Den danske sukkerprodusenten Danisco produserer 1,2 millioner tonn sukker årlig. Dette er ti prosent mer enn deres kvote på EUs indre marked. For den kvoten de kan selge i EU, får de en garantert minstepris på 632 Euro per tonn. Resten av produksjonen er ren overskuddsproduksjon, som Dansico ikke kan selge innad i EU. På verdensmarkedet dumpes det til en firedel av produksjonsprisen. Konsekvensen av denne dumpingen er at verdensmarkedsprisen på sukker er unaturlig lav. Både Zambia, Mosambik og Malawi er blant de såkalte MUL-landene, og har derfor svært gode handelsbetingelser med både Norge og EU. De møter ingen tollbarrierer (har såkalt null-toll) på varer de ønsker å selge. MUL-landene klarer i liten grad å nyttiggjøre seg av disse handelspreferansene pga. manglende infrastruktur og kompetanse (Brunstad & Gaasland 2007). Og dersom de skulle lykkes å få til eksport med sukker, er det mulig for Norge å stanse importen på tre dagers varsel, hvis markedsbalansen vurderes å være i fare, noe som gjør det svært risikabelt for utviklingslandene å satse på eksport til Norge. Mosambiks komparative fortrinn smuldrer også hen dersom man ser på EUs sukkersubsidier i tillegg. Det gjør det mulig for Danisco å produsere, pakke, frakte og levere varene til en pris som er høyere enn de kostnadene man har i Mosambik bare for å produsere sukkeret. Poenget er ikke Norges egne tollbarrierer, men Norges samarbeid med EU i WTO om å beholde eksportsubsidier er indirekte et hinder for utviklingslandene som følge av at Norge ikke er sin rolle som mellomledd bevisst.

Er ikke dette usolidarisk? Jo. Men kan jeg konkludere med noe så følelsesladd og subjektivt? Nei. Å kjære, er det noen som har svar?

Hunter Hayes brings sunshine to an otherwise cloudy morning...

http://www.youtube.com/watch?v=LQPEsa5e7K0

TOMBOLA

I går gikk jeg tomt for dopapir. Så da er jeg ikke voksen. Ennå...

I dag har jeg sett Prinsess Martha Louise, og snakket med en gammel dame som lurte på om jeg hadde vondt i foten, siden jeg kom fra Toten. Det holder for meg.

Mari lanserte en interessant problemstilling i nattevaktståka i dag. Hvor blir det av etternavnene til de kongelige når de gifter seg? Sonja minus Haraldsen, Mette-Marit minus Tjessem Høiby, Ari får beholde sitt da, for han er bare prinsessegemal. Kan man kjøpe de på e-bay? Blir de strøket fra listen? Eventuelt andre løsninger?Er det noen som vet det? jeg mener de er jo skrevet inn i folkeregisteret. Blir kongebarna ført inn i dette registeret? hva står det i passet til H.K.H Ingrid Alexandra?

I dag oppdaget jeg en mail i min mailboks, fra min kjære kjære venn Sternhoff, som hadde følgende bekymrede tale å komme med i henhold til mitt innlegg om hund:

Skatten min!
Du kan ikkje få deg hund og her komme korfor:

Dens enkle væremåte og lett manipulerbare sjel komme te å irritere deg ihjel, samtidig som du komme te å bli stuck med detta dyret i ti år fordi du har et svakt hjerta og ikkje komme te å klara å kvitta deg med han. Du e et kattemenneske, og mens kattens overlegne egenrådighet glede deg vil hundens stahet og manglende intelligens mane frem banneord som du ikkje trodde du kunne!
Regne det ute? 3 grader og kuling? Klokkå e halv 7? Intet problem, ta dyna rundt kroppen, gå bort til døren- slipp katten ut og spring tilbake til sengen.. Eventuelt; brum brum, kle på deg, finn frem båndet og gå ein tur rundt blokka.

Vil du på fest nyttårsaften? glem det. Hunder e livredde raketter, og igjen vil ditt bløte hjerte føre til at du blir hjemme og passe på at dyret ikkje pådrar seg hjerteinfakt, istedet for å synge Happy new year sammen med Abba og resten av vennegjengen.
Ikkje overbevist? Katten spise tunfisk = 4 kr boksen. (min kjære oscar (Sternhoffs katt red.anm.) e muligens litt tykk (ikkje sei det te han), men ein boks tunfisk vare i tri dager). Gudene må vita ka og kor mye ein hund spise. SIKKERT masse.. men eg kan ikkje sei sikkert, for eg har aldri hatt hund og vil aldri ha det heller!
Beste argumentet har du selv: Man må faktisk TA I BÆSJ minst en gang til dagen.. pose på hånden eller ei- det e fremdeles bæsj and you`ve toucht it!


YES!!


Wrong on so many levels....



Og for ordens skyld legger jeg til Sterns egen hjerteknuser, Oscar, sånn at ingen blir fornærmet:)

Hund?

Nei takk. Diskusjonen om hund. Der er det jo altså da argumenter for. Det er veldig få av dem. Mener jeg å huske. Også er det mange mot. Men jeg føler at det begynner å...ja...Men hva er det beste argumentet FOR en hund? Å skaffe seg en hund altså...en venn? Du får en venn? Men blir det hyggeligere hjemme? Jeg vet ikke, jeg har aldri hatt hund. Men jeg ser det ikke for meg, altså - gjør ikke det. Okei, men jeg prøver. Ser det for meg nå. En skøyeraktig liten hund som er glad når jeg kommer hjem. Logrer og sånn, og bjeffer litt sånn voff voff. Evt. hopper opp og kjører snuten inn et sted den ikke skal. Det kan være en liten hund, javel, men de er spretne.

Så hva er det beste argumentet mot da? Det er jeg som må gå ut å lufte den, fordi den andre delen av eierskapet vil jo...Å, så de må luftes? Det er lufting. Kunne hatt en sånn kasse kanskje - en lufte-kasse? Sandkasse med et bur over, som den kan være inne i? Et hundebur altså. Man får nok en livat og glad hund da skal jeg si. Nei. Hunder skal bevege seg mye, de skal leke har jeg hørt. Jeg er en turgåer, men særlig ikke med hund. Man må plukke opp dritten. Er ikke det grunn god nok? Man kan kanskje bare skynde seg videre kanskje? Det blir som med piggdekk. Da satte man seg mål om at 80% skulle kjøre piggfritt. Det er oppnådd nå. Samme kan man overføre til hundedritt. Hvis, la oss si 90% plukker opp, da trenger kanskje ikke jeg å gjøre det? Eller ikke. Alle skal plukke opp dritten etter egen hund. Og jeg vil ikke ta i sånt. Og da skal ikke jeg ha hund.

Det er dyrt å ha hund. Dyrlege = dyr lege. dyremat = dyr mat.

Digital praksismappe up my ass.

Hvert eneste år, hver november, så setter jeg meg noe ufrivillig ned med et korrupt program som heter FrontPage, for å lage digital praksismappe. Dette er ikke som å sykle, men må læres på nytt hvert bidige år. Og det som er til å miste besinnelsen over, er at det tilsynelatende er helt vilkårlig om det funker eller ei. En ting er nå å lire av seg arbeidskravene i tekstformat, det går greit og er noe jeg bruker besyndelig lite tid på etterhvert. Men så er det htm/htmlformatet. Udugelig.

Men nå er den her, kjære venner! Årets utgave! Digital praksismappe anno Høsten 2007. Den har kostet. Og si ifra om det er noen linker som ennå ikke fungerer, for da får jeg ikke godkjent 3 uker på Rosten Skole! Ironisk?

http://www.stud.alt.hist.no/~chrisos/praksismappe/

Baktanker

Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, og vil nok neppe bli det noen gang heller. Det er egentlig mer enn nok utfordring å beholde troen på seg selv i disse selvrealiserende tider. Derfor hender det også at man føler seg langt fra komplett som menneske. Når trondheimshøsten legger sitt våteste og kaldeste slør over tilværelsen - da er det langt mellom lyspunktene og kort til eksamen. Nettopp i slike situasjoner er det man savner noe mer, om ikke akkurat religiøsitet. For meg finnes løsningen i musikk, den beste form for terapi og rekreasjon. Med en hverdag NESTEN like grå som det trønderske været, passer det skremmende godt med et requiem eller flere i høretelefonene. Klassisk musikk treffer lytteren innerst, hvor den auditive katarsis finner sitt utgangspunkt. Akkurat hva jeg trenger. Jeg blir andektig når Chopin triller toner, musiske krumspring jeg ikke forstår, men som får meg til å smile.

Så i denne dystre tiden er foreleseren Gud, semesteroppgaver skjærsild og jeg føler meg syndig. Man kan virkelig bli religiøs av mindre, når det plutselig virker som om alle skal havne i helvete uansett. Enda godt at jeg er en djevel på skippertak.

What's another year? Egenterapi.

Det er november. Jeg har bursdag i November, en måned som selv i de yndigste barnevers ikke får den heldigste omtale. Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende behov for å komme i balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer rett som det er. Heldigvis for både meg selv om menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting. Jeg skreller av meg hverdagsklær og inn i den fineste ull. Så finner jeg frem til Belle and Sebastian, og lar de få siste ord. Etterpå teller jeg dager til solen snur.

Så spiser jeg et ostesmørbrød og drikker et stort glass O'boy, og snubler meg i seng mens jeg tenker at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis. Jeg skal kjøpe meg bringebærdrops i morgen. Det bringer alltid en sommerdrag over solnedgangene. Og så vil minst ett av dropsene falle ut av posen, og ned i en av mine lommer og bli loete, og så vil jeg finne det igjen i neste uke og glede meg ordentlig over det. Bringebærdrops gjør seg aller best som små forbløffende kaniner opp av lommen. For å gjøre en svart dag litt mer grå-aktig. Lykke i lommen.

En annen ting: SNØ! Det knaser under skoene mine, det drysser fra trærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, "det nærmer seg eksamen!"-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.

I tillegg er det et spørsmål som har hjemsøkt meg de siste dagene: "Når er man voksen?". Er man voksen når man er konfirmert - neppe! Og jeg veit at man slettes at tidspunktet for myndiggjøring og voksen ikke sammenfaller. En ganske ettertenksom og klok sjel sa i dag at det er frivillig å bli voksen. Det ante jeg ingenting om, da kunne jeg kanskje spart tankeenergi. Er man voksen når man ikke lengre går tomt for dopapir, vaskemiddel eller andre husholdsartikler? Altså at man planlegger innkjøpene siden og går på butikken jevnlig. I såfall så nærmer jeg meg. Er man voksen når man slutter å synes det er gøy å balansere på rekkverk og benker o.l. I såfall er jeg laaangt unna. Er man voksen når man kan å sortere klesvasken, og har skjønt nytteverdien av å henge sokkene som hører sammen ved siden av hverandre? Er man voksen når man har en ryddig økonomi, eller når man tar konsekvensen av egne handlinger og slutter å være feig? Er man voksen når man står opp tidlig og legger seg tidlig, selv om man har muligheten til å la være? Er man voksen når man ikke lenger bøyer av for trangen til å kaste snøball når den første snøen har falt? Er man voksen når man har skjønt verdien av å bruke hjelm og refleks? Eller når man har fylt ut sin egen selvangivelse? Er voksen en alder, en destinasjon eller en tilstand? Jeg blir med jevne mellomrom fortsatt konfrontert med både 13åringen i meg. Og når jeg ser meg selv i speilet er det fortsatt en jente som skjærer grimaser tilbake, ikke en kvinne. Er man voksen når man ikke lenger skjønner seg på fenomener som pokemon og gremmes over ungdommen nå tildags? Når man sier at politikerne var mer hedelige før, og refererer til kroneverdien for 10 år siden?

Voksen snoksen!