I et skap fra Ikea....

....ligger en potensiell kime til 3. verdenskrig. Mamma har investert i garderobeskap. Fra Ikea. Og de har ankommet vårt hjem i tradisjonell form: flatpakket. En lego-utfordring for voksne. Først startet jeg og pappa på prosjektet. Litt far og datter-bonding. Det er bra. Men så tar mamma over. Det er i og for seg også bra. For jeg blir fort lei. Særlig når jeg blir henvist til den litt utakknemlige jobben det er å lese tegninga. Og dette er virkelig urkomisk. Alt man trenger en en stk. herr Ø. og en stk fru Ø og altså; en flatpakke fra Ikea. Jeg setter meg frydefult ned på stol litt i bakgrunnen av scenen and lar lekene begynne. Helt siden jeg var veldig liten har jeg elsket dette scenarioet. Mamma og Pappa i samarbeid. Fantastisk. Det går altså slik for seg: Mamma leser tegninga og peker og fisker frem de aktuelle skruene mens pappa tar seg av den faktiske byggingen. Det begynner fint. Alt går etter planen. Helt til Pappa begynner å blåse i mamma's instruksjoner og tar noen litt uheldige snarveier. (Pappa mener at han med praktisk erfaring fra 17 års alderen og til nå burde holde for å kunne montere skap etter eget hode - noe jeg i og for seg er enig i. MEN. Erfaringen jeg har er at det som regel er en meget god grunn til at Ikea's teginger har et gitt handlingsforløp, uansett hvor ulogisk det kan virke i utgangspunktet) Det går bra det òg. Lenge. Pappa fleiper og ler litt. Alle er i godt humør. Men det holder ikke helt til mål. Det gjør aldri det. 10 min. senere er det uungåelige et faktum. Terrenget stemmer ikke med kartet. Et hull til overs eller en skrue for lite. Stryk det som ikke passer. Heretter følger den morsomste delen. Jeg jobber hardt med meg selv for ikke å slippe ut av meg små fnis fra min tilbaketrukne posisjon utenfor skuddsonen. Det begynner med setninger som "jeg kan ikke skjønne hvordan..." "det virker jo ikke logisk..." "men...får je sjå på den tegninga, Ann Kristin..." Deretter er det bannskap. "Helvetes Ikea. Det er en grunn for at det er så billig", "en skulle jo itte tru det sku vara så forbaska vanskelig..." Grynting. Litt hardhendt behandling av materialet. Og det ender som regel med en retrett. En demontering til det siste punktet hvor alt stemte. Hele tiden mens mamma med rolig stemme forklarer at "hvis du hadde gjort som jeg sa....". Noe som jo selvfølgelig er det samme som å helle bensin på bålet. Det er fantastisk. Og til slutt går ting som en lek. Og det tilfredse uttrykket begge har når skapet står der det skal stå. aah..utrolig. Flatpakket lykke.