Et løft frem og to tilbake

Vi på lærerskolen er nå inne i siste fase av tema-arbeidet om kunnskapsløftet; Årsprøve. Reformen som er forhatt og utskjelt på et hvert lærerrom med respekt for seg selv. Så i dag tenkte jeg, at i stedet for å komme med fyllevrøvl og generelt fjas, skulle komme med et politisk (om enn ukorrekt) innlegg.

For ordens skyld:
Hva er Kunnskapsløftet?
Kunnskapsløftet er den nye reformen i grunnskole og videregående opplæring.

Jeg vil bare begynne med å si at jeg aner ugler i mosen, på generelt grunnlag, simpelthen fordi denne reformen ble født under en høyre-regjering. En reform forankret i pur-blå ideologi kan UMULIG samsvare godt med mine tanker om den gode skolen. Noen har sagt det slik: Reformen kan best beskrives som en demontering av enhetsskolen, signert Kristin Clemet. Gjennom system, kontroll og dokumentasjonsregime vil skolen styres ut fra en klassisk gullkantet høyretanke om konkurransedemokratiet. Hittill har skolen i liten grad vært utsatt for denne survival-of-the-fittest-tanken. Men høsten 06 bryter nyliberalismen ut i full blomst også her. For de som kjenner liberalismen er troen på at dersom man gir mennesket frihet, så vil den enkelte nå gode resultater. Det enkelte mennesket er i besiddelse av trang til å gjøre livet bedre for seg selv og sine nærmeste, og derfor bør den enkelte være sitt eget livs arkitekt. En hver er sin egen lykkes smed - eller oversatt; alle amerikaneres våte drøm: The selfmade man! Jeg tror jeg spyr.

Hovedargumentet er at jeg ikke vil ha en skolekultur der læring defineres inn i en rankingideologi. Utdanning kan aldri bli en vare - og det må for en hver pris bekjempes at denne varen blir et gode for de allerede priviligerte i samfunnet. En skole der læring er noe som måles utelukkende i tall, og der “kompetanse” blir ensbetydende med “high score". Når en ser skolen som et mikrokosmos av det samfunnet en ønsker å skape, blir det lettere å se motsetningene i norsk skolepolitikk. Med "Kunnskapsløftet" skal kunnskap og læring kvantiseres og måles - og departmentet skal, definere hvilken kunnskap som er relevant nok til å læres. Clemet endret skolen, og dermed samfunnet, i sitt bilde, med økt markedsmakt, sentralisering (under dekke av floskler om "valgfrihet"), og et ensrettet læringssyn. Ønsker vi en kompetanseskole, eller en kunnskapsskole? Ønsker vi en skole som utvikler kritiske og aktive samfunnsborgere, eller en skole som utvikler kompetente og ukritiske aktører skreddersydd for kapitalismens fremtog?

Her har Høyre og støttepartiene valgt side. Når statsråd Kristin Clemet utgir ei stortingsmelding der ordene ”selvtillit” og ”lærelyst” til sammen forekommer 5 ganger i løpet av meldingas 142 sider, er det uttrykk for et grunnsyn uforenelig med SVs skolepolitikk. På samme vis er det et politisk signal når samme melding (fortsatt på 142 sider) inneholder 476 forekomster av begrepet ”kompetanse”. ”Kunnskap” passerer på sin side såvidt 100. Jeg og mine kamerater i SV vil ha en skole der praktiske arbeidsmetoder, nærkontakt med lokalsamfunnet, kritisk tenkning og elev-lærer-forholdet står i sentrum. Allikevel er jeg en lærer under utdanning som tvinges til å jobbe i Clemet-skolen, underkaste meg Clemet-manifestet, og forholde meg til "Kunnskapsløftet". Man kan bli fatalist av mindre.

Nå over til hverdagens små og store utfordringer:

jeg nevnte tidligere at jeg hadde startet et prosjekt "hvordan leve lengst mulig på minst mulig" - dette har vært gøy, dere. I dag: brødet er så tørt at det skorpene kjennes litt ut som ristet brød. Bare at det er ikke dèt. Ellers er jeg hellig overbevist om at man kan spise hur mange lyse knekkebrød som helst uten å oppnå metthetsfølelse. I går handlet jeg egg og melk. Omelett til middag og melk til havregrøten.

Til slutt vil jeg gratulere min kjære Mari med førarløyve. Grattulere.