Ja, da har jeg endelig returnert til sivilisasjonen. Eller endelig og endelig. Det er godt å nyte fascilitetene et møblert liv har å tilby. Men det oppstår også en slags fremmedhetsfølelse. Man går fra stillhet, lite folk og her og nå, til bekymringer og tjas og mas - på et blunk. Ikke før har ulla tørka så er hverdagen der igjen med alle sine banale problemer. Helga har gått med til å vaske ull, vaske meg selv etter 6 døgn uten dusj, og å tørke alt som vått har vært. Plukket opp et hett vilmarkstips fra han Monsen sjøl om at å være skitat på tur er det beste botemiddelet mot å fryse. Jeg frøys. Men kanskje ikke så mye som jeg ville ha gjort hvis jeg hadde dusja. Dagene i villmarka gikk med til å holde seg varm og mett. Noe som i og for seg henger sammen. Jeg har til min store forargelse fått en vane med å våkne og måtte inderlig på do midt på natta -når jeg er på tur. Gjør det aldri ellers naturligvis. Og da er det ingen annen bønn enn å krype ut av mitt lune hi og hutre avgårde i stillongs og fotposer. Som et lite plaster på såret fikk jeg oppleve den vakre stjernehimmelen. Som ikke kan ses på samme måte her i byen, det er for mye kunstig lys. Og som jeg nevnte i forrige innlegg så tror jeg ikke det er noe større enn å lette på trykket under milliarder av tindrende stjerner, omgitt av knirkende snø. Med rompa bar i tjue speik. Det er lykke.
I går var det et gledelig gjensyn med min glasspelande venninne i Draup, og vi var på Frikar på samfundet. Kvelden ble fuktig og selv uten hybelbesøk og funkerett ble det en sein natt, som jeg gjør mitt beste for å reparere for og fordøye i dag. I morgen er starten på 2 uker med 80% vikariat som lærer i første klasse. Æ glær mæ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar