Når jeg blir stor med liten skrift

skal jeg bli noe stort. Altså når jeg blir voksen. På papiret er jeg voksen. Men slettes ikke. Akkurat nå er jeg et barn. Et barn som kan kjøre bil, kjøpe alkohol og stemme ved valg. Et barn som vet best selv. Det er mye jeg vet, men uendelig mye mer som jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva dette året - eller de neste årene vil bringe. Det er ikke akkurat som om jeg nettopp har mistet snåsa-evnene mine. Jeg har selvfølgelig aldri visst hverken hva morgendagen eller det kommende året vil by på, men jeg har kunnet gjøre relativt kvalifiserte gjetninger. Jeg har visst at jeg til neste år, med all mulig sannsynlighet, vil være student, i Trondheim. Rotvoll har vært et ankerpunkt, som nå så brått (hvor ble 4 år av?) skal rives vekk fra meg. Dette har selvfølgelig vært ei boble. Jeg har vært i flere bobler i løpet av mitt korte liv, og jeg tror jeg kan si at jeg liker bobler. De er trygge. De er varme. Og viktigst; de hindrer uvedkommende i å legge seg borti hvordan jeg lever livet mitt. Hinnen. Forutsigbarheten i mine neste steg stenger ute kritikken. Jeg leste en gang en bok dedikert "to my first believer". Jeg har nok mange som tror mye og mangt om meg. La oss håpe at jeg aldri får innsikt eller kjennskap til så mye av det. Men jeg har også mange som har tro på meg. Nøkkelpersoner har tro på at jeg kommer til å finne meg en mann. De samme menneskene har tro på at jeg kommer til å ta til fornuften. (Dette henger antakelig, i deres øyne, sammen. Når har menn og fornuft vært et naturlig tospann?) Fester lit til at jeg vil slå meg til ro. Flere tror på at jeg innser at Norge er verden stor nok. Noen har til og med tro på at jeg vil flytte livet mitt til hjembygda. Eller i det minste et håp, som ikke er så langt fra tro. Enkelte har tro på at jeg nå er ferdig som student. Atskillige tror på at jeg blir en flott lærer for de kommende 40 år. Vilkåret, ildprøven for trostanker av den typen som fortjener dedikasjoner, er uforbeholdenhet. Den tro som er forbeholdt kravet om at jeg oppfyller troen will not do. Blir som med den lille klausulen som står med lupe-størrelse i forpliktende kontrakter. Den som ingen gidder å lese, men som er der de viktigste innskrenkingene står.