Vil gjerne ønske susie Q med samboer velkommen til bloggeverden. Om 2 dager bærs det ut i villmarken. Nye sosialantropologiske studier om arten homo beatus sapiens. Håper på godvær og blåvær, men foreløpig ser det ut som om vi kommer til å kjempe mer mot væten enn mot kulden. Det kan synes som galskap å utsette seg for dette frivillig. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg hater å fryse. Og hva annet har egentlig fjellet å tilby på denne tida en frost og fordervelse? Man er da vitterlig ganske usårlig når man mestrer kunsten å holde varmen i kulda? Hva er det ved en gold, kald fjelltopp som fremkaller slike store følelser av storhet og sjelefred? En vinternatt under stjernene, selv noen minutter under stjernehimmelen burde være livspensum. Denne sammensatte følelsen av storhet og evighet, og tilhørighet, men også egen forgjengelighet. Det er kraftig medisin mot en hver hang til å tro at verdens sentrum er ens egen navle. Det oppfyller ønsket om noe ukjent i livets likning. At det finnes noe stort og evig som kontrast til livets mange små og forgjengelige trivialiteter. Beatus? Niks. Bare vidåpen.
Dagens soundtrack: Paul Simon: Fifty ways to leave your lover. Slip out the back, jack...and get yourself free.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar