Folk og røvere

Solidaritet - samhørighet, samhold og gjensidig ansvar. Solidaritet kommer av det latinske solidus som betyr fast, tett og massiv. Solidus er også navnet på den greske mynten ved samme navn. Du kan lese det her, i stedet for å slå opp i fremmedordboka. 

For 130 år siden krevde arbeiderne lovregulering av arbeidsdagens lengde. Det var fordi de ønsket seg fri-tid med familien. De ønsket frihet til både å beholde jobb og å beholde helsa. Trusselen mot denne friheten kom fra bedriftseiere som ville presse mest mulig ut av den enkelte. Og de hadde et pressmiddel! Den som ikke jobbet så lenge som bedriften bestemte - jobbet ikke i det hele tatt. 

Den som hadde mer bestemte villårene for at du skulle få noe som helst. Problemet den gang var at den enkelte ikke kunne fri seg fra disse vilkårene, fordi når ungene mangler mat, så tar du den inntekten som finnes på de vilkårene som finnes. Og den enkelte bedriftseier kunne heller ikke løse problemet alene. For den som tyner litt mer ut av arbeiderne sine, konkurrerer ut han som ikke gjør det.

Åttetimersdagen kom i 1919. Resultatet var styrket frihet til den enkelte, men veien dit gikk gjennom loven, fellesskap og solidaritet. Hadde den enkelte vært sin egen lykkes smed, i stedet for å bygge en arbeiderbevegelse hadde det ikke blitt noen åttetimersdag. Å være fri er å ha fri, skrev Dag Solstad i 1974. I dag er åttetimersdagen og 40-timersuka lovfestet i Arbeidsmiljøloven. Spisepauser og overtidsbetaling er også regulert av avtaler. I 1900 var det seks dagers ferie som var normen, i dag er det 25 dager. Fri i romjula og i inneklemte dager? Fagbevegelsen. Det overordnede bildet er at tariffavtalen leder an, politisk bestemte lover følger etter.

Disse folka, fagforeningsfolka - lærte oss noe viktig: folk flest må skape sin frihet i fellesskap. Der hvor hver enkelt må kjempe for sine egne rettigheter så må du ha sjefens godvilje. Og da sier du ikke nei til pålagt overtid. Da sier du ikke imot på jobben. Underdanighet - det skaper ufrihet. 

Og du må bare ikke innbille deg at pressmiddelet fra tidlig 1900-tallet ikke finnes i dag. Hva er det vi skal stå sammen om i dag? I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere. I fjor ble det gjort dramatiske endringer i arbeidsmiljøloven, hvor av det viktigste var å gjøre døren høy og porten vid for midlertidige ansettelser. Vi, lærere, står nå overfor de nylig innførte kompetansekravene. Ingen vet hvordan dette vil håndteres av myndighetene. En fattig kommune har mye å tjene på å lønne deg mindre i de timene hvor du underviser i fag du ikke har nok studiepoeng i. Eller å holde deg i midlertidig stilling som pressmiddel for å skaffe deg studiepoeng. Hva om du forbigås i ansettelsesprosesser, selv om du har mer enn nok reell kompetanse, men mangler den formelle? Sammen med kravet om etter- og videreutdanning, som man som oftest må finansiere selv, har myndighetene varslet krav om innstramninger for å gjøre tjenestepensjonene i offentlig sektor mer på linje med ordningene i privat sektor. OM de bare tenkte dette om lønna også! Du vil med andre ord kunne streve med å få nok år på deg til å tjene opp den pensjonen som frem til nå har vært en gulrot med læreryrket; en trygg og sikker pensjon. Slaget står nå. Og du må melde deg på. Ikke vær et ett-tall. Jeg er sikker på at du har vært motstander av dårlige forslag siden den dagen du ble født. 

Ikke vær en røver, - vær fagforeningsfolk!