The force awakens - del 1

Det er jo lyset 
fra åpningen,
i andre enden,
eller det møtende toget
du må feste
aua på. 

Hoppe på toget
med folk og venner
i hard medfart
Eller følge skinnegangen. 
Den lengste tunnelen 
er bare 2.4 mil. 

Året setter livet på plass. Jeg har lovt meg selv dummere ting før. Kantene ligger butt i butt. Min egen promissar. Det er det bare å trøkke til i 2016. Det går fortere med lakksko i utforbakke enn med tresko i motbakke. Nå, på starten av et nytt år, har jeg marsjstøvler på. The force is stronger than ever. 

Vinteren husker jeg ikke så mye av nå. Ikke fordi den er helt begivenhetsløs, men kanskje fordi det er mange hverdager? Kanskje fordi det er like mye av livet, hele dette året egentlig, som har foregår på innsiden, og litt mindre på utsiden. Det var årsmeldinger og blyantskjørt og ikke så mye å skrive hjem om. Jeg banket på en dør for siste gang rett før jul. Spikeren i kista og alt det der. Det snødde ikke så mye i fjor vinter at sporene ikke finnes. Men det er blitt vår på nytt. Fotefaret er det nå bare jeg som vet om. Jeg bruker en del tid på å være støtteapparat. I april er det årsmøte og jeg er referent med utvidet mandat, stillingsinstruksen er vid. 18. April er det fest for at det gikk. Det kunne også sies at det var en fest for at det gikk så bra som det gikk, men jeg tror vi skal nøye oss med å si at det gikk. 

Jeg har frekventert byens teater ganske ofte i år og. Teateråret begynte med Ole Ivars musikalen. Det var en gledelig synd, en syndig glede å synge med til fem gule enker og korken i taket. I februar så jeg Revisoren på Nationalteateret. Kanskje årets dårligste teater i min bok. Det hadde litt for mange likhetstrekk med Den spanske flue. Menneskelig dårskap og byråkratiets korrumperte natur står seg, men komikken fra 1856 er foreldet. Januar, februar og mars er også revytid i Oslo. Jeg får med meg Fossrevyen, Persbråtenrevyen og Elvebakkens "Uten en tråd". Det er definitivt sistnevnte som går inn i minneboka. Vi er bare oss selv når vi er uten en tråd. Den vi er når vi er alene. Året har imidlertid handlet like mye om å øve seg på å ikke være det. Alene, altså.

Årets kanskje aller beste teateropplevelse var Are Kalvøs oppsetning: "En time av livet ditt som du aldri får tilbake". Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av en komiforestilling, så berørt. En lurer jo fortsatt på om vi, mennesker nå, har tid, - og evner, til storhet. Eller om trivialitetene og jaget og kosen, sluker oss alle med stor appetitt.
Rundt påsketider er det offisielt at jeg skal tilbake til å være lærer. Det er jeg glad for ennå. Alle er imidlertid ikke like fornøyd med avgjørelsen. Jeg føler meg på et eller annet vis så skuffet over at en jeg har tenkt så høyt om, enten er uprofesjonell eller kynisk. Begge deler er like nedslående. Avslutningen på sidespranget mangler musikalitet. Hele våren er egentlig litt urytmisk. Det beste jeg tar med meg er vel at jeg fan meg er brukanes til det meste. At jeg til og med er jævla god. Jeg kunne arbeidet med helt andre ting, men det er ikke det samme som at jeg verken skal eller trenger å gjøre det. Jeg husker en kollega, for langt tilbake siden, sa at det verste med å ha talent er at du hele tiden må kjempe med forpliktelsen til å utvikle det. Det er et overflodsfenomen som man ikke skal henge med huet over. 

22. april fryser jeg nesten ihjel på Sørenga med utekinoen "Ta meg med". 

Jeg går fortsatt rundt og lurer på om det finnes en som synes jeg er pen, om alle egentlig er for kjærlighet, og om kjærligheten finnes for meg. Men for oss som elsker Oslo, er filmen en helt vidunderlig påminnelse om hvorfor. 

Dette utgjør vel det største vågestykket for 2015. Jeg har fortsatt ikke funnet Blåkåpa, men om jeg gjør det vil dette være en episk barnebarnfortelling om da bestemor møtte bestemor. Og jeg håper jo fortsatt at jeg finner min blåkåpe, om jeg ikke finner akkurat den blåkåpa. 

3. mai gjør jeg kometkarriere i catringbransjen. Økonomien er trang og gjenytelsene for å være støtteapparat er kjærkomne. I år løper jeg Holmenkollstafetten for bortelaget. Jeg er tilbake på den bratteste etappen fordi jeg tar en for laget. 582. plass på tiden 10.33. Det tar jeg selvkritikk på. Å jinter, å jinter, å, hjerte mitt for dekk. Je danser litt og drekk. Tre jinter står på en vaklevoren stige. Jeg melder pass. Alle er dom litt for unge.  

I juni ser jeg historiens kjærlighetsfortelling nummer en. Romeo og Julie, i borggården på Akershusfestning. Det er kaldt, men det er en vidunderlig opplevelse når sola setter seg over hustakene og kaster gullforgylelse ned over skuespillerne fra The Shakespeare Company og en fugl på lette vinger søker make over oss.

Vi var så lure at vi greide å få billetter til akkurat den kvelden hvor bandet fra Urbane Totninger spilte opp til dans i teltet på kapp etter forestillingen. Det danses til sola når sola står opp over hedmarken. Det er så viktig å danse med veggpryden.
Da skeive dager er over går jeg rett i influensa. Det er lenge siden jeg har vært så sjuk, faktisk. Egentlig er planen å bruke siste fulle uke på jobb til å leke at man har ferie i Oslofjorden. Med katt og uten kanin. Det blir ikke sånn, når det gjør vondt å snu seg i senga. Muskatt har sitt livs siste løpetid og er så søt i hvit pysj og bandasje med dødninghode på.