Å tale eller tie

Det er søndag og jeg sitter og myser ut på sola. Man tar med seg de solstrålene man kan få i februar. Selv om det er for kaldt til å sitte ute og lese avisa, uten å få rim på ryggen og nesedråpe. Avisa leser jeg allikevel, og ramlet over en spennende kronikk av Anita Brask Rasmussen i Klassekampen. Hun gjengir antropolog Dil Bachs forskning på den økonomiske overklassen.

Jeg leser om interessante funn om overklassens vektlegging av det sosiale. Mitt, ganske begrensede, nærbilde av den etablerte økonomiske overklassen i Norge er preget av ett vesentlig etterlatt inntrykk: De vet hvordan man får andre mennesker til å føle seg vel. De er ganske hyggelige. Og det gjør dem vanskelig å mislike. I mine øyne får det dem til å fremstå overfladiske, -  De er konversasjonens mestere. Jeg tror ikke de lærer disse ferdighetene, de oppstår, overføres, fordi det er sosial valuta. Ganske tidlig kopierer små overklassebarn denne atferden og erfarer at den blir belønnet i selskapslivet og rundt middagsbordet. Høflighet og sosial oppmerksomhet er helt naturlig for dem. Det er en svært sterk sosial markør, og preger hvordan de oppfatter seg selv og andre, og dermed hvilke muligheter de får i livet. Det er en nesten instinktiv veloppdragenhet. Og det smører de økonomiske, kulturelle og sosiale tannhjulene  på veien til makt. Det er dårlig stil å vise sin økonomiske rikdom, men det å vise sosialt overskudd og demonstrere at man både har tid og evne til sosialt engasjement er en iscenesettelse av seg selv som rike, som er innafor, moralsk sett. Man forkler pengene i etikette og hengivne passiarer. Det slipper man unna med og det bringer en langt og forbi.

For er det ikke, når jeg tenker etter, mye det min, hva jeg litt pompøst tenker på som, klassereise, består i? Jeg kommer fra en fåmælt familie. Man snakker ikke i utrengsmål og omsorg uttrykkes i handling, ikke i ord. Det er en dyd med den korte, og gode replikk. De langdryge resonnementer, vel formulerte argumentasjonsrekker og velmente komplimenter er for jåleri å regne. Man kommer ikke særlig langt med det. Det verdsettes ikke og dermed mister det sin verdi. Det er ikke sosialt gangbar valuta. Og skillet mellom oss og dem går også her. Arbeiderklassen har ikke ordet i sin makt, og allerede der tapes makten. Både definisjonsmakt og reell makt. At vi, som familie, kan fremstå som både ubehøvlet, frekke og kalde forundrer jeg meg ikke over lengre. Det tok lang tid før jeg synes det var greit å gi noen en klem til hilsen, - og det aller verste min familie kan utsettes for er uvirksomme dager hvor man sitter i den gode samtalens klamme vold. Jeg har lært å snakke, for pratens skyld etter at jeg ble voksen. Underveis. Og denne trangen til samtale og ord gjør meg til en marsboer rundt middagsbordet hjemme.



Jeg har aldri tenkt på det før. Og så måtte jeg uttrykke det her. Litt snobbete, i grunn.