Feila fra i går

Jeg har et forslag til et helt nytt fagfelt. Faget er en slags sammenslåing av kontrafaktisk historieforskning og økonomi. Det kan godt hende at faget allerede eksisterer, hva vet vel jeg? Om faget allerede finnes, vil jeg i det minste ønske at disse økonomnissene løftes frem og bæres på gullstol inn i beslutningstakernes korridorer. Det er ikke så populært med gullstol, kanskje, men jeg lar det stå. FN har helt sikkert en bråte med menn i stramt knyttet slips som på trøtteste vis kan gi meg de røde tallene, ned til minste øre, for klimaignoranse. Det totale regnskapet for at vi velger å ikke gjøre noe med klimakrisa er vel plottet inn i excel-ark allerede. Men den krisa er på en måte helt ny, så den teller ikke akkurat her. Det er helt udiskutabelt at her trengs det handlingens kvinner og menn, som svinger kostene litt faderlig fort. Men det finnes også en hel haug av "gamle" kriser, som vi på deprimerende vis, så deprimerende at det er pinlig, ikke klarer å styre verden ut av. Det er så repetativt at mediene ikke orker å rope ulv før det brenner på dass, og døra har gått i vranglås. HVA om man hadde satt noen kalkulatortyper, som kan sin historie, inn på å beregne kostnadene ved å ignorere store problemer under oppseiling? Problemer som vi har sett før. Ei lus som vi bør kjenne så godt at vi tar den før den har satt hæla i bakken. Og ikke bare beregninger i harde tall, selv om det er lettest å få politikerne til å lytte til, men i tapte verdier, ikke kroner-og-øre-verdier, men mellommenneskelige moralske verdier. Det er ikke mange stemmer å hente på å avverge en krise, kontra det å rydde opp i en katastrofe, men historien har nå ett og annet å lære oss om hvilke tegn i tiden vi har å ta på største alvor. Strutseoppførsel er ut. Utsagnet "Peace in our time" er kjent som tidenes mest naive tiltro til at store problemer har enkle løsninger. Vi har ikke råd til å tro at bare vi kniper øya hardt nok igjen nå, så vil problemet forsvinne, selv om det ikke gjorde det forrige gang eller gangen før der, - som dugg på den første utepilsen på Aker Brygge. Dugget fryser til.

Kontrafaktisk historie er en metode i historiefaget som handler om å vurdere betydningen av historiske hendelser man endrer. Historikere er ofte forsiktige med å diskutere hva som kunne ha skjedd, fordi det prinsipielt er umulig å vite hva som hadde skjedd om utviklingen hadde gått i en annen retning. Det tar form av spekulasjoner, - ja vill gjetting! Og er det noe politikere ikke gjør så er det å gjette. De forholder seg til vitenskap, slik som Siv Jensen, som trenger litt mer forskning for å la seg overbevise om at klimaendringene er menneskeskapte, og ønsker å holde dørene åpne for naturlige variasjoner i enda tretti år. Med andre ord; Ville spekulasjoner, - det må vi kunne si at de begir seg inn på med jevne mellomrom. Det er som de med vilje legger ut på ei falleferdig hengebru, belagt med spikermatter, på en litt slarkete sykkel, uten bremser og med ballongdekk, lastet til randen med eksplosiver, og tenker at troen har hjulpet så mange, at hvis vi bare får denne doningen til å fly, -

Katastrofen er ikke til å unngå. Det synes så opplagt at å tro at man kan bombe land på land tilbake til steinalderen, uten å lansere økonomiske pakker som ville fått Marshall-hjelpen å fremstå som 50-lappen i anledning konfirmasjonsdagen, fra naboen, så vil det gå galt. Det vil gå galt! Det går galt. Hver gang! Det er helt unødvendig å spekulere i noe annet. Politikere skal ikke få panikk, men kanskje er det å anbefale å få litt mer panikk, litt før? Kanskje burde flyktningkrisen fått oss til å få hysteriske anfall for fem år siden?

Så kan man kanskje innvende at det vi skulle gjort for fem år siden, det kan vi ikke tenke på nå. Nå står vi til haka i dritt, og da får vi værsågod få panikk nå. Det som har skjedd får vi ikke endret på. Det kan ikke fortsette å overraske oss, at selv om vi er plassert veldig langt mot nord, og stort sett er fryktelig langt unna alt som skjer, - så vil problemet nå oss også. Er det noe historien har lært oss så er det at det som er vondt kan bli verre. Det er nesten ikke grenser for hva slags vondt menneskeheten har klart å klusse til til verre. Mange ganger ved å gjøre for mye, men jeg tør påstå like ofte ved å la være å gjøre noe som helst. Der hvor historikerne er skeptiske til kontrafaktisk historie, har økonomene døpt om metoden og gjort det helt stuereint ved å kalle det scenarioer. Så er det det hodet mitt er fult av for tiden; dystre scenarioer for fremtida Kluss, rot, ignoranse og latskap. Nok er nok.

Slutt å peke på andre.
Slutt å innta en sutrete offerrolle.
Slutt å folde henda å håpe på det (nest) beste.
Slutt å stikke hodet i sanda.
Slutt å spekulere i at usannsynlige løsninger vil åpenbare seg på mirakuløse måter.
Slutt å toe hender.

Start å nøst opp, der det gikk galt. Lag en to-tre scenarioer av hva det vil føre til å la være, hvis det hjelper på motivasjonen. Og så:

Begynn å rette opp feila fra i går.