Forelska i læreren

De fleste lærere jeg kjenner er helt fantastiske mennesker. De er så engasjerte og de finner på så mye gøy for elevene sine. Den siste tiden har jeg fartet litt rundt om på skoler. Skoler jeg ikke har vært på før, skoler jeg ikke har kjennskap til. Og vet du hva? Overalt så møter jeg rivjern, - praktiske, vennlige, dyktige og skinnende vesener, som elsker det de gjør.

Jeg kommer inn skoleporten, og i skolegården er det et virak uten like. Det skal tas gruppebilder, og personen vi skal snakke med er syk i dag. Uanmeldt kommer vi, og tas i mot, av en hektisk lærer. Jeg kjenner følelsen så altfor godt. Vi lukter ekstraarbeid lang vei. Klokka er halv 1 og vi får beskjed om at hun er ferdig med undervisning kl. 13.00. Når klokka er 14.00 har vi fått snakket med noen strålende eksemplarer fra elevmassen, men er fortsatt hensatt til kaffekoppen på personalrommet, som for meg, etter ett helt år utenfor skolen, fyller meg med en nærmest sakral stemning. Kaffemaskin, ubestemmelig kunst på veggene, plassbesparende møbler i furu trukket i en hyssingfarget nyanse av grønt eller rosa, metervare-gardiner fra et lagerutsalg, bonet linoleum på gulvene, hardføre blomster og en brikke på bordene. Kan du tenke deg noe vakrere?

Nuvel. Klokka var ti over to, i det den samme læreren kom inn på personalrommet, rød i toppen. I den glade, men medtatte mentale tilstanden du bare har etter en dag med undervisning. Behovet for knekkebrød med skinkeost overskygger alt annet. En kaffekopp. Og så er gløden der. Den som jeg opplever at de fleste lærere har. Hun snakket på inn- og utpust om hva elevene trenger, hva hun ser i dem når de har praktiske prosjekter. Hun hisser seg opp over læreverk som skisserer læren om frøspredning, som et scenario hvor det er betimelig at alle elevene får utlevert hvert sitt ullpledd, som de skal dra gjennom nærmeste grøftekant for å se hva de kan fange av, - ja, frø. Hun maler et bilde av 28 unger med hvert sitt ullpledd, i et vannvidd  Hun snakker om den gangen de var på resirkuleringsanlegget og lærte om sortering av avfall. Hvordan arbeiderne som jobbet der, uten et pedagogisk hårstrå, greide å snakke rett frem, slik at elevene skjønte hva de mente. Fordi det de snakket om var håndfast, konkret og elevene var tilstede i det som ble fortalt. Hun snakket om begrepstrening for tospråklige elever, om hvordan hun marinerte dem i begreper som var relevante, for at de skulle få nok repetisjoner til å lære det skikkelig. Hun snakket om dybdelæring, temabasert læring, mobilbruk i skolen, om hvor pinlig enkelt det kan være å gjøre en forskjell, bare du er, -med hjertet. Om å ha første klasse, og om å ha sjuende klasse. Om å ha erfaring. Om å kjenne elevene. Om å være streng, som en form for kjærlighet. Og det stråler. Det lyser. Det er omgitt av varme.

Ikke ett ord om tid, penger, politikk og pølsevev. Ikke ett ord om mangel på noe som helst. Ikke ett.

Og det gjør meg så lykkelig at det er akkurat sånn. Fortsatt. Selv om den blåblå regjeringen ønsker å innføre prestasjonslønn, ønsker å heve kompetanser, målstyre hele mennesker og komplekse læringsprosesser, måle, veie, tallfeste og standardisere, formalisere, byråkratisere, klassifisere, tabloidisere, ensrette og polarisere - dytte kameler gjennom nåløyer, og tvinge oss til å svelge.

Nei, kamerater. De kuer aldri oss.