Politisk streik. Jeg elsker følelsen av fellesskap. Og jeg elsker at Norge og vi som bor her kan kjennetegnes ved at vi kan stå rett opp og ned og vise motstand. Vi hopper halvhjerta på oppfordring, vi klapper taktfast votteklapp når det er noe vi synes er rimelig godt sagt. Og vi buer ikke altfor mye. Buing innenfor rimelighetens grenser. Men først og fremst står vi rett opp og ned, i pissregn, som fornuftig kledte tømmerstokker, og viser motstand mot et dårlig forslag.
Nå er det ikke alle som stod der, slik rett opp og ned. De som betaler arbeidsgiveravgift, - de stod stort sett ikke der. Og kanskje ikke så mange av dem som står uten fast månedlig inntekt heller. Men de hadde heldigvis sin mann på stedet: Robert Eriksson. For han snakket nemlig på vegne av dem. I tillegg til de handikappede, de eldre og de unge.
I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere, tillitsvalgte, og fagforeningene dertil. Det har blitt forhandlet frem i det hellige triangelet av trepartssamarbeidet. Det er blitt utvist vilje og evne til samarbeid og politiske løsninger, som vi nyter godt av hver dag. Foreløpig.
Men nå skal det være moderne, og ikke minst skal det være fleksibelt. Jeg skulle, som Lysbakken, ønske at de kunne si det rett ut: Dette gjør vi for å gi mer makt til arbeidsgiverne, dette gjør vi for at det skal være enklere å sparke folk ut, og dette gjør vi for at de som eier pengene og arbeidsplassene skal kunne kneble brysomme arbeidstakere som tør å si fra, uten å få pes for det. Og uten å bryte loven. Litt mer frihet for dem, går på bekostning av friheten til noen andre. Og det er det først og fremst de Eriksson hevder at han snakker på vegne av, som kommer til å merke på kroppen. Har du ikke fast jobb, - ja da avhenger det meste av velvilje fra arbeidsgiveren din. Og da har du ikke lengre friheten til å si nei.
Når en kamelhårsfrakkekledt Høyremann ønsker å forklare arbeidsmiljøloven for oss, og Robert Eriksson starter sin tale med Jeg har en drøm, da er jeg først indignert, så flau, og så er jeg, sammen med tusenvis av andre kamerater, motstander av alle dårlige forslag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar