Men så trer omgivelsene frem med fugleorkester, i det jeg svinger inn på den fine stien. Fra Sørkedalen skole går det grusvei, før man klyver oppover bakkene mot Finnerudhytta. Et godt stykke følges jeg av drønnene fra ei elv Like før Finnerud går stien gjennom noe som må være et utmarksbeite. Og i liene blomstrer blåveis og hvitveis, fioler, sukkertopp og hestehov i bekkefaret. Varmen står opp fra steinheller i terrenget.
Fra Finnerud og videre er jeg litt i stuss. Jeg vet hvor jeg skal, men ikke riktig hvor jeg skal gå. Jeg velger allikevel å svinge til venstre, med kurs mot Kobberhaughytta. I skyggen ligger det ennå rester av snø. Men stien er jevnt over lett å gå. Ikke for vått. Og sollyset som sklir inn mellom furuleggene er godt å se på. Det våres også i skogbunnen. Omlag 600 meter før Kobberhaughytta svinger jeg inn på en sti mot vest. Jeg holder på å begynne å følge vinterstiene, men husker plutselig at det ofte leder inn over myrer som gjør en våt på beina.
Derfra svinger jeg oppover mot Appelsinhaugen. Et fint terreng, med store vide myrer. I krysset ved Appelsinhaugen velger jeg videre stien mot vest. Når jeg nå møter grusveien mot Kikutstua, er sola nådd middagshøyden, og jeg er mer enn sulten. Inn mot Øyvann, som er turens mål går det ikke sti, og kart og kompassferdighetene skal settes på prøve. Det kan ikke gjøres på tom mage.
Jeg er fornøyd med å ha rastet, for kart og kompassferdighetene er ikke helt stødige. Eller det vil si, kursen er riktig, men jeg misforstår terrenget. Det er som i livet forøvrig kan man si. Etter å ha virret litt frem og tilbake på stiene og veiene i nærheten tar jeg en sjanse og svinger resolutt oppover en bratt skråning. Et hogstfelt med naturlig hinderløype. Vel oppe skimter jeg noe blankt innimellom granbaret. Ved første øyekast minner det om snø. Men ved litt nærmere ettersyn er det Øyvann. Jeg er svært fornøyd, og finner raskt en velbrukt leirplass ved bredden.
Det er sant som pappa sier. Ved varmer flere ganger. Etter å ha betraktet leiren litt, kjent på gleden over at jeg fant frem, og slengt ut fiskesnøret, går jeg i gang med å gjøre i stand til kveldens bål. Det finnes allerede massevis av dødt og tørt treverk i nærheten. Den kulda som hadde sneket på etter å ha vært svett blir fort borte. Siden jeg skal sove under åpen himmel, den enkleste formen for overnatting som finnes, er det lite annet som må gjøres i stand før kveldsroen kan senke seg. Det var meldt godt vær, og uten fare for nedbør, - leiren kan være så uorganisert som det passer meg. Å lage bål er ingen stor kunst. Vi har gjort det lenge før vi løp rundt og jaktet på mammuter. Det gjelder å være tålmodig og bygge opp forsiktig. Pass på at bålet får nok luft. Våt ved tørkes i utkanten når varmen og flammene har fått skikkelig tak. Snart flyr det gnister og spraker så trygt. Ingen tanker er verdt å tenke.
For hva tenker man når man stirrer inn i flammene. Sannheten er at jeg tenker fint lite. Det finnes ingen dypere forståelse av en selv her, ei heller nøkkelen til visdom. Men det finnes fred og det finnes ro.
Det er spesielt å våkne ute om våren. Et symfoniorkester stemmer i, akkurat i det solskiva drar over åskammen. Meiser i synkron lokkesang, troster, finker, sisiker. Hundrevis av små stemmer som roper ut om varme og driftige prosjekter. Litt kjekkaseri og. Kroppen vikles sakte ut av posen. Å forsøke å formidle dette fullstendig, - Vil ikke klare det. Restene av et bål og kaffekoppen ved siden av. Det er kaldt og litt guffent, men helt riktig. Turfreden som legger seg som et teppe over tankene og fyller kroppen.Det går kanskje et kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.
Tilstedeværelse er en banal, enkel og overomtalt filosofi. Men ute i marka blir den helt tydelig. Det spesielle er at det meste blir veldig smått, bortsett fra det du driver med akkurat nå. Og at tankene bare får komme og gå. Uten noe mer med det. En rår over det en rår over. Og resten kan man la være som det er.
Jeg angrer ikke.
Fra Finnerud og videre er jeg litt i stuss. Jeg vet hvor jeg skal, men ikke riktig hvor jeg skal gå. Jeg velger allikevel å svinge til venstre, med kurs mot Kobberhaughytta. I skyggen ligger det ennå rester av snø. Men stien er jevnt over lett å gå. Ikke for vått. Og sollyset som sklir inn mellom furuleggene er godt å se på. Det våres også i skogbunnen. Omlag 600 meter før Kobberhaughytta svinger jeg inn på en sti mot vest. Jeg holder på å begynne å følge vinterstiene, men husker plutselig at det ofte leder inn over myrer som gjør en våt på beina.
Derfra svinger jeg oppover mot Appelsinhaugen. Et fint terreng, med store vide myrer. I krysset ved Appelsinhaugen velger jeg videre stien mot vest. Når jeg nå møter grusveien mot Kikutstua, er sola nådd middagshøyden, og jeg er mer enn sulten. Inn mot Øyvann, som er turens mål går det ikke sti, og kart og kompassferdighetene skal settes på prøve. Det kan ikke gjøres på tom mage.
Jeg er fornøyd med å ha rastet, for kart og kompassferdighetene er ikke helt stødige. Eller det vil si, kursen er riktig, men jeg misforstår terrenget. Det er som i livet forøvrig kan man si. Etter å ha virret litt frem og tilbake på stiene og veiene i nærheten tar jeg en sjanse og svinger resolutt oppover en bratt skråning. Et hogstfelt med naturlig hinderløype. Vel oppe skimter jeg noe blankt innimellom granbaret. Ved første øyekast minner det om snø. Men ved litt nærmere ettersyn er det Øyvann. Jeg er svært fornøyd, og finner raskt en velbrukt leirplass ved bredden.
Det er sant som pappa sier. Ved varmer flere ganger. Etter å ha betraktet leiren litt, kjent på gleden over at jeg fant frem, og slengt ut fiskesnøret, går jeg i gang med å gjøre i stand til kveldens bål. Det finnes allerede massevis av dødt og tørt treverk i nærheten. Den kulda som hadde sneket på etter å ha vært svett blir fort borte. Siden jeg skal sove under åpen himmel, den enkleste formen for overnatting som finnes, er det lite annet som må gjøres i stand før kveldsroen kan senke seg. Det var meldt godt vær, og uten fare for nedbør, - leiren kan være så uorganisert som det passer meg. Å lage bål er ingen stor kunst. Vi har gjort det lenge før vi løp rundt og jaktet på mammuter. Det gjelder å være tålmodig og bygge opp forsiktig. Pass på at bålet får nok luft. Våt ved tørkes i utkanten når varmen og flammene har fått skikkelig tak. Snart flyr det gnister og spraker så trygt. Ingen tanker er verdt å tenke.
For hva tenker man når man stirrer inn i flammene. Sannheten er at jeg tenker fint lite. Det finnes ingen dypere forståelse av en selv her, ei heller nøkkelen til visdom. Men det finnes fred og det finnes ro.
Det er spesielt å våkne ute om våren. Et symfoniorkester stemmer i, akkurat i det solskiva drar over åskammen. Meiser i synkron lokkesang, troster, finker, sisiker. Hundrevis av små stemmer som roper ut om varme og driftige prosjekter. Litt kjekkaseri og. Kroppen vikles sakte ut av posen. Å forsøke å formidle dette fullstendig, - Vil ikke klare det. Restene av et bål og kaffekoppen ved siden av. Det er kaldt og litt guffent, men helt riktig. Turfreden som legger seg som et teppe over tankene og fyller kroppen.Det går kanskje et kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.
Tilstedeværelse er en banal, enkel og overomtalt filosofi. Men ute i marka blir den helt tydelig. Det spesielle er at det meste blir veldig smått, bortsett fra det du driver med akkurat nå. Og at tankene bare får komme og gå. Uten noe mer med det. En rår over det en rår over. Og resten kan man la være som det er.
Jeg angrer ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar