Felles for dem alle er at de er eldre enn meg, at jeg betrakter dem som voksne, -mer voksne enn meg uansett, gifte, mødre, med horisont, livskompetanse og visdom, slik at jeg trygt kan lene meg inn i deres favn. Der finnes alt jeg trenger for å hvile og for å reise meg.
Jeg har samlet dem sammen over tid. Plukket dem med meg. De er forskjellige, men like. Like levende. Livsmodige og livsglade. Smilerynkete. Og bekymringsrynkete. Med øyne som lyser opp, opplyser, opplever som meg, med meg, men i relieff til egne erfaringer. Innlevelse med perspektiver som ikke belærer. Kvinner jeg beundrer. De er mine mødre, søstre, mine kloke tanter, mine rådgivere, sparringspartnere, mentorer, og kartlesere. Lyse hoder med varme hjerter.
Ofte dreier det seg om arbeidet. Men like ofte om livet. Dette livet. Lunefullt og uforutsigbart likeledes, nå som da. Og som de med sin erfaring kan si at er en stormfull seilas, men ikke uten havn og håp. De beste stundene er de stjålne, de pratene vi egentlig ikke har tid til, men som blir vidløftige fordi de er sånne kvinner som alltid har litt tid til en aspirant.
Lune livbøyer, kloke koner, tålmodige, tindrende, praktfulle og skarpskodde. Engler. Min engleskare. Ingen er så trygg i fare, som meg, omgitt av mine kompetente kvinner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar