Laget er ikke sterkere enn det minst solidariske leddet, og fellesskapet er mer enn summen av enkeltelevenes forenede investeringer. Dagens oppvoksende generasjon beskyldes ofte for å være selvsentrerte, egoistiske, eller i det minste svært individorienterte. Forskjellen på den skolen jeg vil ha og den blå skolen vi har nå, er blant annet denne: Jeg tror ikke at individualismen er urtilstanden, at elevene er sånn, i mer fundamental forstand. Elever, oftest med foreldrenes rettferdiggjørelse i bunnen, kan selvfølgelig opptre som om deres eget ve og vel er det eneste som betyr noe, i gitte kontekster.
Jeg tror at sjansen for at elever opptrer slik avhenger av fellesskapets tillit og posisjon i gruppa. Hvis noen slipper unna med å investere lite, eller ikke innordner seg i den moralske grammatikken, så er det vanskeligere å skape oppslutning om samarbeidet. Med andre ord er gjensidig avhengighet nøkkelen. Og det kalles resiprositet på fint. Hvordan elever oppfører seg er formet av hvordan elevene behandles av hverandre, og av læreren. Om læreren og gruppa viser enkelteleven tillit, vil den samme eleven mest sannsynlig ønske å vise seg tilliten verdig. Mine nøkler har så vidt meg bekjent aldri vært misbrukt, selv om de alltid har ligget og slengt. Det kan selvfølgelig være at det har skjedd ulovligheter uten at jeg vet det. Kostnaden ved slike regelbrudd vil i så fall utlignes og oppveies av den oppviste tillitens nytte for å bygge fellesskapet sterkere.
En klasse vil alltid romme elever med ulik erfaring med fellesskap og samarbeid, og det har gjort dem litt ulikt orientert mot samarbeid. I velfungerende klasser stoler elevene på læreren og fellesskapet, og det gir gode, selvforsterkende sosiale koder for samarbeid og tillit. Da tror jeg også det gror frem mennesker som tror det beste om sine medmennesker, og som bidrar til fellesskapet, selv når det krever at de oppgir litt av egne ressurser og goder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar