Kollektivt - til ergrelse og besvær

Jeg liker å bo i kollektiv. Jeg liker prosjektet, prosessen. Man danner forgjengelige og midlertidige familier, med fremmede mennesker, som er forskjellige, men som oftes i samme livssituasjon. Man har folk rundt seg, det er noen som sier "hei" (stort sett) når man kommer hjem om ettermiddagene, noen som kan ta hånd om seg når man er syk. Man deler ikke bare adresse, man deler livet. Livet i et studentkollektiv er for tiden eksamen. Det medfører at kollektive oppgaver, fellesskapet, ordenssansen, og rydding generelt blir prioritert lavt. Svært lavt.

I løpet av de siste dagene har det sakte, men sikkert, bygget seg opp en liten stabel med oppvask på benken. Dette fordi ingen har giddet å rydde ut av oppvaskmaskinen. Min desidert dårligste egenskap, hva gjelder å bo i kollektiv, er at jeg rydder. Jeg rydder opp etter andre, fordi jeg er for lat til å gå å irritere meg over at ting ikke blir gjort. I am a doer. Jeg gjør ting, så er det gjort, og jeg kan fortsette med mitt. I dette ligger det selvfølgelig en elendig oppdragelse. For hvem lærer vel at oppvasken ikke går inn i oppvaskmaskinen av seg selv, når den gjør nettopp det? Det er en ond sirkel. Men i dag, da jeg forlot leiligheten hadde jeg bestemt meg for at den stabelen skulle få stå. Den skulle stå der å vokse seg større, mer uangripelig, mer guffen, helt til noen fant det for godt å gjøre noe med det. Da jeg kom hjem i dag - hva møter meg? Jo, den samme stabelen som stod der når jeg dro. Ikke overrasket. Javell, greit...jeg hadde fortsatt ingen intensjoner om å fjerne den. MEN! så oppdaget jeg en beskjed på tavla, hvor det stod "Ovn MÅ skrubbes skikkelig, den fylles med røyk hver gang den skrus på". Grunnen til at ovnen fylles med røyk når den skrus på, er at jeg i går skulle lage meg pita-pizza, som har blitt en personlig eksamens-slager, til dagens matpakke. Den var toppet med pepperoni, som desverre kom i skade for å skli av under steking. Dette resulterte i en os, som gjorde sikten fra sofa'n til kjøkkenbenken relativt tåkete. Bånn køl med vifta og full utluftig, og så var det atter utsikt til oppvasken. Så denne røykfulle ovnen var åpenbart mitt ansvar. Hvis det var èn ting jeg ikke var så jævla hypp på etter 5-6 timers lesing var det å skure ovn. Min umiddelbare respons var å skrive på tavla "Kaseroller MÅ vaskes. Melkekartonger MÅ skylles OG brettes". Deretter gikk jeg på do. På do fant jeg på dorullholderen ei tom hylse, med en ny dorull stablet OPPÅ den. Faen asså. Jeg mener. ER DET FOR MYE FORLANGT AT NÅR MAN FAKTISK ROTER FREM EN NY RULL - GIDD Å KAST DEN GAMLE OG MONTER DEN NYE??? Er det for fysisk anstrengende, for avansert, for tidkrevende å bare gjøre det? Hva er det med menn??? - for jeg er 100% sikker på at det er en av mine mannlige samboere som står bak. Seeeer de ikke at det må gjøres? Evner de ikke å utføre slike oppgaver reint teknisk? Eller bryr de seg ikke?? Så da snappet det for meg. Da tenkte jeg "greTT!!" Jeg tar oppvasken, jeg tar ovnen, og jeg monterer den fordømte dassrullen. Men det er også det siste jeg gjør her i huset før eksamen. Mine kollektive oppgaver skal få gå på lut og kaldt vann frem til den 16. april. Det var dagens utblåsning. Takk for meg.