Liga Singel som småstein

Somme dager har en slik dobbelthet at man blir konfus. Symbolikken i å helle litt grønnsåpe oppi og slå ut vaskevannet er slående. Nå er det over. Nå er det reint. Nå er de mørke krokene historie. Det her er et sjumilssteg. Det her er endelig. Vi har ikke noe godt ord for closure på norsk. Men det duger på engelsk. Jeg har forstuet finger'n. Men bortsett fra det er jeg like hel.

Hverdagsliv

Hverdagen har returnert. Striskjorte og havrelefse att. Og det er veldig vælkømmint. Er 80% lærer denni vikua. I går var et helvette, med kidsa som var høge på sukker og je var låg på søvn. Sinte og sure lærer-Christine kjefte det hu var kar om. Men i dag var solskinnet tælbasjatt. 3 timer med gym og ABBA, en drøss med gó-kjakar og minst 100 komplimenter på tyrkisk. Trivsel. I mårra skal vi tæl by'n med 60 1. klassinger i vår varetekt. Får tru vi får med ælle hemmatt.

Hatrick!!

Øl, vin, likør (som smakte lim), spritrester og cola, og gratis øl, blir litt full, men stort sett fin.

FREEDOM!!!

JAAAAAAAAAAAAAA!!! Trodde aldri denne dagen skulle komme. Dagen da jeg atter en gang kan gjøre INGENTING. Du veit du har hatt en HELVETTES BRA EKSAMENSFEST når armene dine ser slik ut, dagen derpå:

"Hadde ikke du vært lesbisk hadde jeg lagt an på deg!" Ruben

"Graset er så JÆVLI grønt -->" Hofte-Lise

"Christine, I love you!!" Ann-Helen Kjøde

Ølen smakte frihet i går. Det var en herlig kveld, med en herlig gjeng. Jeg elsker dere alle, av hele mitt bankende hjerte. Trine: C er bare tredje grafem i alfabetet. Det eneste den sier noe om er at "noen" kan brenne. Ann-Helen: B for Bachelor - member of: vi som hater A.S. Hofte-Lise: Hips don't lie. Du e kåt i metta, du! Lise: Å dusje i rett tid er en kunst. Ingrid: Jeg eier kjoler! Susanne: at du solidartetsfester med oss, sier noe om ditt stor-sinn. Og at du i tillegg drikker øl? - makeløst!

I dag har jeg og Ruben forent oss i sofa'n og spist litt av elgesetergatas pølselager. Nå er det bare 347 igjen. Jeg har ingenting jeg burde gjøre i dag. Det kan jeg leve med.

Målet med arbeid er å vinne fritid. - Aristoteles

Jeg hater livet mitt. Akkurat nå. Eksamen er mindre enn 3 dager unna. Det kjennes ut som at jeg skal dø, og at jeg mest sannsynlig vil sitere Hamsun idet jeg gjør det. Jeg er nå inne i 10. skippertaksdøgn. JEG kan alt nå. NÅ kan jeg alt. ALT kan jeg nå. KAN jeg alt nå? Jeg kan det meste. Jeg har bestemt meg. Det er bare å skyte fra hofta, sparke fra med låra. Når jeg står der, skolerett, med lua i hånda, foran sensorene, da skal jeg faen meg vise dem. Sjelden skal de vel oppleve maken til briljering. Jeg synes jeg ser ansiktuttrykket til Beret når jeg lirer av meg den ene mozartkulen etter den andre. Når jeg siterer Hamsun og Ibsen, intuitivt. Jeg sjonglerer begrepene med finesse og spisskompetanse, jeg trekker paralleller, drar snorrette linjer gjennom litteraturhistorien, jeg analyserer spørrende helsetninger feilfritt, helt ned på frase-nivå - ja til og med helt ned til ordenes minste bestanddeler, morfemene. Både de leksikalske og de grammatiske. Lett. Det vil gå gjetord om meg blant norsk lektorlaug i lange tider fremover. Og så - SÅ! skal jeg drukne meg selv i øl. Drukne alle mine kjære venner i klemmer. Vi skal synge "levva livet" og kaste forbannelser over Sylvi Penne. Jeg skal vende tilbake til livet, slik det en gang var. Bekymringsløst, fritt og feiende flott. Jeg skal atter være en ung og nyutsprunget knopp i min ungdoms vår.

Har tilbrakt første timen i dag sammen med Paul McKenna. Det må jo være godt for noe!

Tankene er foræderiske for tiden. Panikken har slått meg i bakken. Jeg leser og leser og leser. Kunnskapen fragmenterer. Smuldrer. Og tankene flyr avsted til en dal. Sukk hjerte, men brist ikke.

Påskeharene på Rotvoll vol.2

Vårstemning i Trondheim - en tidlig morgen...

Lise danser pensum-dansen

Ingrid tilber vårsola

Arbeidsplassen min - med påskeegg fra snille snille tante Anne Berit.

Dypt konsentrerte

Kollektivt - til ergrelse og besvær

Jeg liker å bo i kollektiv. Jeg liker prosjektet, prosessen. Man danner forgjengelige og midlertidige familier, med fremmede mennesker, som er forskjellige, men som oftes i samme livssituasjon. Man har folk rundt seg, det er noen som sier "hei" (stort sett) når man kommer hjem om ettermiddagene, noen som kan ta hånd om seg når man er syk. Man deler ikke bare adresse, man deler livet. Livet i et studentkollektiv er for tiden eksamen. Det medfører at kollektive oppgaver, fellesskapet, ordenssansen, og rydding generelt blir prioritert lavt. Svært lavt.

I løpet av de siste dagene har det sakte, men sikkert, bygget seg opp en liten stabel med oppvask på benken. Dette fordi ingen har giddet å rydde ut av oppvaskmaskinen. Min desidert dårligste egenskap, hva gjelder å bo i kollektiv, er at jeg rydder. Jeg rydder opp etter andre, fordi jeg er for lat til å gå å irritere meg over at ting ikke blir gjort. I am a doer. Jeg gjør ting, så er det gjort, og jeg kan fortsette med mitt. I dette ligger det selvfølgelig en elendig oppdragelse. For hvem lærer vel at oppvasken ikke går inn i oppvaskmaskinen av seg selv, når den gjør nettopp det? Det er en ond sirkel. Men i dag, da jeg forlot leiligheten hadde jeg bestemt meg for at den stabelen skulle få stå. Den skulle stå der å vokse seg større, mer uangripelig, mer guffen, helt til noen fant det for godt å gjøre noe med det. Da jeg kom hjem i dag - hva møter meg? Jo, den samme stabelen som stod der når jeg dro. Ikke overrasket. Javell, greit...jeg hadde fortsatt ingen intensjoner om å fjerne den. MEN! så oppdaget jeg en beskjed på tavla, hvor det stod "Ovn MÅ skrubbes skikkelig, den fylles med røyk hver gang den skrus på". Grunnen til at ovnen fylles med røyk når den skrus på, er at jeg i går skulle lage meg pita-pizza, som har blitt en personlig eksamens-slager, til dagens matpakke. Den var toppet med pepperoni, som desverre kom i skade for å skli av under steking. Dette resulterte i en os, som gjorde sikten fra sofa'n til kjøkkenbenken relativt tåkete. Bånn køl med vifta og full utluftig, og så var det atter utsikt til oppvasken. Så denne røykfulle ovnen var åpenbart mitt ansvar. Hvis det var èn ting jeg ikke var så jævla hypp på etter 5-6 timers lesing var det å skure ovn. Min umiddelbare respons var å skrive på tavla "Kaseroller MÅ vaskes. Melkekartonger MÅ skylles OG brettes". Deretter gikk jeg på do. På do fant jeg på dorullholderen ei tom hylse, med en ny dorull stablet OPPÅ den. Faen asså. Jeg mener. ER DET FOR MYE FORLANGT AT NÅR MAN FAKTISK ROTER FREM EN NY RULL - GIDD Å KAST DEN GAMLE OG MONTER DEN NYE??? Er det for fysisk anstrengende, for avansert, for tidkrevende å bare gjøre det? Hva er det med menn??? - for jeg er 100% sikker på at det er en av mine mannlige samboere som står bak. Seeeer de ikke at det må gjøres? Evner de ikke å utføre slike oppgaver reint teknisk? Eller bryr de seg ikke?? Så da snappet det for meg. Da tenkte jeg "greTT!!" Jeg tar oppvasken, jeg tar ovnen, og jeg monterer den fordømte dassrullen. Men det er også det siste jeg gjør her i huset før eksamen. Mine kollektive oppgaver skal få gå på lut og kaldt vann frem til den 16. april. Det var dagens utblåsning. Takk for meg.

Hamsun, Bach og Alfa-bølger

Jeg innser at dette er totalt uinteressant for uinnvidde, som IKKE tilbringer påska på en klam lesesal fordypet i norsk2-pensum. Så jeg gjør dette mest for avvekslingens skyld, og fordi det ikke er totalt unyttig, sånn med hensyn til repetisjon. Veldig lite resepsjonsvennlig av meg. I know. I dag har jeg til og med sittet å hørt på Johan Sebastian Bach. Fordi jeg har lest et sted at barokkens rytme letter og forsterker innlæring. Dette fordi barokken har en takt på 60-70 slag i minuttet, noe som er identisk med hjernens alfabølger. Alfatilstanden har mellom 8 til 12 sykluser pr. sekund. Dette er den ideelle læringstilstanden, en tilstand vi kaller for avslappet konsentrasjon. Mange vil oppleve dette som en "halvdøsig" tilstand og tro at på dette nivået går konsentrasjonen og evnen til innlæring ned. Dette er ikke tilfellet. I alfa-tilstand kobles underbevisstheten inn i læringen, noe som blant annet styrker langtidshukommelsen. Når du befinner deg i alfa-tilstand flyter informasjonen fritt mellom hjernehalvdelene, og gjennomstrømningen i corpus colossum er veldig mye større i denne tilstanden. Dette er jo helt besnærende. Og jeg merker at jeg er så lettkjøpt for slike teorier akkurat nå. Om noen hadde fortalt meg at å spise artisjokk hengende opp ned hadde gjort dette enorme pensumet enklere, så hadde jeg LETT gitt det et forsøk. For hva hvis, liksom??

I dag har stått i Hamsuns tegn. Jeg har tatt Inge Eidsvåg i hånda og sammen har vi vandret inn i kongedømmet Hamsun har skapt. Har på mange måter forsøkt å krympe og komprimere Hamsun-året til en liten dag. Og jeg er fascinert, og begeistret og bergtatt. Av den implisitte forfatteren Hamsun. For en magiker med ord. Det er ikke bare språklige lykketreff. Han hadde bare 29 bokstaver han som alle andre, men som han kunne kombinere disse. Hør på dette:

Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt! Øine som raasilke, armer av rav! Bare et enkelt blik av hende var forførende som et kys og naar hun kaldte paa mig jog hendes stemme mig som en straale av vin like ind i hjærtet.

La spille med vår over jorden!
Og inn i den store naturens musikk
der nynner en lyd fra mitt hjerte,
en takk for hver vår jeg fikk.
Det dunker som hovtramp i brystet av glede
og øyet blir vått av væte.

Lykkelig? Neida! Om lykken kom så ville jeg bare se lenge på den og stirre på den, så ukjent ville den være. Nei, men det er naturligvis småstunder som er litt bedre enn andre stunder.

Hun hadde vel vært ærbar av mangel på fristelser.

Å være så klok at man har vett til overs…

Han var nazist. Ja. Ingen tvil. Men man kan ikke anta at en som skriver godt også er et godt menneske. Man må skille den implisitte forfatteren fra den historiske forfatteren. Den historiske Hamsun var laaangt fra plettfri. Men han er ikke blitt satt på noen sokkel for evig tilbedelse, men stadig diskutert og satt under lupen. Hvem kom vell på sokkel om plettfriheten skulle være den eneste målestokk? Gud bevare oss alle fra å bli gjennomskuet.

Å kænn du redde væla ved at du sitt å tenkje, og læs og sputte skrå...

I dag har jeg fordypet meg i Per Thomas Andersens "Norsk litteraturhistorie", nærmere bestemt sagalitteraturen, og da helt presist ættesagaene, og så har jeg lest litt om Hamsun og hans modernistiske OG ny-realistiske romaner. For som i så mange ting var han en slags Ole Brumm, "ja, takk. Begge deler". Og så har jeg lagd leseplan for uka. Til tross for at jeg ramla på fylla i går og, så er formen i dag fin-fin, og har faktisk fått gjort litt. Til tross for at team-trafikk gav meg motbør så var jeg på plass på lesesalen før sola stod som høyest på himmelen. Synes ikke det er så værst til palmesøndag å være.

Jeg startet dagen med å se president Obama adressere en enorm folkemengde om fremtidens problemer knyttet til atomvåpen. Ja - jeg ser at han kanskje er i overkant pompøs. Men vi har i det minste fått en president som ikke oppsummerer Iran og Nord-Korea (som forøvrig feiret talen med å skyte opp noe greier av kjernefysisk karakter) "that's a serious problem - we'll take care of it" med tjukk texasaksent. Verdens mektigste mann er svart, jeg har lært meg at Ibsens antakelige siste ord var "tvert imot!" - verden går nå fremover selv om jeg sitter her på lesesalen og "tenkjer, og læs og sputter skrå..." (Alf Prøysen).

Peppersvennvisa

For hjerte mitt har skofte, som hjerter gjør så ofte.
Je har møtt mange jinter, som nå er langt a lei
Og mange har je nare, og mange nare meg
Nå sitt je her åleine
og tenkjer litt og meine
men om je tenkjer riktig
det blir en sak for seg

Je tenkjer meg en stæga
med mange mange trinn
der giftegæ-æ'rn ungdom
skal møte maken sin
så finn du den du meine, er den eneste og eine
og suns at hu står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjem det rare verset
som je nesten itte kænn
for ælle har sin stæga i sin egen tankes lænn
og om du står på stægan din, med jinta jevnhøgt trinn for trinn
står jinta på sin egen, ved himmelportens grind

så møtte du ei jinte,
du sjøl var litt for god
det var for stutt ved jorde, på stægan der hu stod
du tenkje det lyt vara
og lette jinta fara
for sjøl så rei du lykkelig på regnbågåns bro

Det skal så lite skjælja, før stægan blir for stor
et navn med gammal klang i, litt ros du fækk i fjor
en tanke fin og drømmeblå
som begge går og gjømmer på
og derfor knuse ændre med jønnbeslåtte sko

Å jinter, Å jinter, Å hjerte mitt for dekk
nå går je her som peppersvenn, og dæinser litt og drekk
og rulle over eine
ja, en har det best åleine
det er den gamle visa for den som ingen fekk.

Skal itte undervurdere'n Prøysen. Skakk hæl itte skakk.

Påskeharene på Rotvoll

En overskyet lørdag i Trondheim i dag. Og jeg har sovet helt til jeg våknet av meg selv. Herre jemini det var godt. For første gang på veldig lenge føler jeg meg uthvilt, og har brukt formiddagen på å kompensere for forråtnelsen som følger av å sitte på rævva å lese pensum 80% av døgnets våkne timer. Føler meg helt ny, faktisk. Mentalt klar for å bunkre meg opp på kapellet hele påska igjennom. Det blir ei fredelig høytid, det er iallefall sikkert. At eksamen nærmer seg er nå behandlet ferdig av hjernen. 16. april gjelder det. Jeg har gått igjennom alle fasene (nesten). Jeg har latt det synke inn. Deretter tok panikken tak, og jeg forstod at hver time teller. Deretter resignerte jeg, og fant ut at å komme igjennom pensum ikke lar seg gjøre på 2 uker. Dette resulterte i opprettelsen av gruppen "A på norsk muntlig", som nå har fordelt pensum og lest hvert vårt, for så å samle en ikke ubetydelig bunke notater til felles nytte. Å trykke på pauseknappen i livet var vært sørgelig. Og nå er jeg inne i "dette skal jeg faen meg klare"-fasen. Skyldfølelsen over å ikke ha åpnet ei bok tidligere i semesteret har jeg hoppet galant over. Aksepten for at skippertak er min måte har for lengst landet i mitt unge sinn.

16. april folkens. DA! DA skal det feires. Enten det blir A eller Ø på eksamen. Da skal det feires.

My so called life...