I svømmehallen

Her forleden var jeg i svømmehallen og ja - svømte. Det var ikke så mange mennesker i bassenget så jeg tillot meg å crawle (der ble jeg usikker på stavingen, gitt?), selv om det forårsaker mer splashing enn det som bør forekomme. Jeg synes det er gøy å svømme, selv om jeg aldri lærte meg å stupe, så har jeg hatt min andel svømmetimer, særlig på ungdomsskolen og jeg klarte det der merket, oppkalt etter et sjødyr som jeg ikke husker i farten, for å svømme langt. Jeg har en viss fremdrift i det våte element. Så plutselig dukker en eldre herre opp fra vannet, med badehette, badebriller og badebukse(når skal salg og distribusjon forbys?) som sier ”Æ e itj nåh svømmelærer, men æ kainn jo gi dæ nån tips, hvis du vil”. På det tidspunktet følte jeg veldig på meg at de tipsene ville komme for en dag enten jeg ville eller ikke, så jeg tidde, men smilte. Så begynte han å forklare meg at hovedproblemet mitt, for å få opp farten var arm-teknikken. Eller først og fremst mangel på sådann. Jeg protesterte ikke, bare lyttet og tok til meg denne kunnskapen som herren var så velvillig å dele med meg. Han forklarte om ergonomiske linjer i vannet, mostand, pusting etc. Nå følte jeg etter hvert at det var forventet at jeg skulle legge på svøm for å sette disse tipsene ut i praksis. Det følte jeg en viss motvilje for, det merket jeg raskt. Jeg hadde ingen intensjoner om å plaske i vei for å bevise for herren av jeg til tross for velmenende tips og råd er ute av stand til å koordinere disse lange kroppsdelene jeg har fått tildelt. Så jeg sa at ”Men du skjønner, jeg har linser på meg, så jeg kan ikke ha hodet under vann, for da skjærer det seg…så skulle nok hatt sånne briller som du har” og håpet at det skulle avlede han – et øyeblikk var jeg engstelig for at han skulle si at jeg kunne låne brillene hans, men det gjorde han gudskjelov ikke. Men så sier han noe som får meg til å sette spørsmålstegn ved hele hans godmodighet. ”Du e jo slank – og det må du fortsætt med å vær. Skriv opp vekta di hver nyttårsaften te du e 30 – så kainn du føll me” Jeg mener – makan!!? Det er ikke første gang noen har sagt at jeg har en svømmers kropp, men en slik ubehøvlet oppfordring til å holde fasongen fri for spor av tyngdekraft, vil jeg ha meg frabedt. Jeg er alltid veldig overbærende med eldre mennesker, fordi de som regel er søte, fordi de har levd lenger enn meg og sannsynligvis kan mye mer enn meg, om for eksempel crawling, og fordi de får frem en blanding av ærefrykt og nostalgi i meg. Men han gikk over streken. Gamle folk nå til dags! Eier ikke respekt.