Magisk Maizenna

Vi lærer om faststoff, væsker og gass, deres egenskaper og prosessene mellom disse aggregattilstandene i Natur& & Miljø denne uken. I den forbindelse klinket jeg til med et forsøk i klassen i dag - til stor fascinasjon og begeistring. Prøv selv - det er enkelt og veldig gøy. Bland Maizenna (maisstivelse) og vann i en bolle. Prøv deg fram med hvor mye du trenger. Vugg på bollen og du ser at det er en flytende masse. Etterpå prøver du å røre fort rundt med ei skei. Klarer du det?

Ta litt "saus" opp i hånda og rull fort rundt. Klarer du å lage en ball? Dersom det er vanskelig trenger du kanskje litt mer Maizenna i blandingen. Rull hele tida og kjenn at det faktisk er en hard ball. Men hva skjer når du slipper opp?

Det ble mye søl og 10 minutter ekstra med opprydding i klasserommet. Men nysgjerrigheten var vekket.

Å gå med friertanker

I dag har vi hatt internasjonal dag på skolen. Feiret FN-dagen på forskudd, med felles aktiviteter for hele barneskolen, inkl. klassen for språkopplæring for enslige, mindreårige asylsøkere. Det betydde for min del en hel dag med å organisere lek-hiten "Røve flagget".

1. klassing: Veit du hva? Han, han fridde meg i stad...
Meg: Sa du ja da?
1. klassing: *ser spørrende på meg*
Meg: Ja, han spurte om du ville gifte deg med han? Du ble fridd til ble du ikke?
1. klassing: *ser enda mer himmelfallen ut* Eh...nei, han gjorde slekk *demonstrerer å bli dunka i skulderen og satt fri
Meg: *skjønner hvor dum jeg har vært* Åh...du ble befridd!?
1.klassing: *sender meg et oppgitt blikk og løper sin vei*

jaja...når de ikke har grammatikken på plass så...

Som fersk lærer går jeg ofte rundt å lurer litt på hvilken forelesning det var jeg sovna i, eller hvilken pensumbok jeg aldri åpnet, som gjør at jeg tidvis føler meg fullstendig inkompetent til jobben jeg til daglig utfører. En slags kaospilot. Jeg er selvfølgelig ikke inkompetent, høgskolen har klart å putte mye "fag" inn i hodet mitt, dog ikke så mye didaktikk, men det er en annen sak. Og gudene skal vite at lærerutdanningen har en lyseblå tiltro at "faglig kompetanse" er roten til alt godt. Likevell farer det vemmelige blaff gjennom frøkna; "Dette er jeg ikke forberedt på".

Når jeg tenker etter så er antallet lærebøker jeg ikke åpnet slett ikke få i tallet, og det må ha vært tidenes mest avgjørende tidspunkt å henfalle til dagdrømmene. Sånn for selvransakelsens skyld. Men jeg så heller ingen titler på pensumlistene som minnet om "Klasseledelse", "Du er sjefen - gruppedynamikk i en klasse", "Hvordan få en ørens lyd"...

I første omgang har vi gitt elevene og foreldrene deres skylda for det som egentlig bare handlet om at lærerne, rent utdannelsesmessig, har blitt sviktet i flere år – og fortsatt blir det. Profesjonalisme, samarbeid, ledelse og sosial kultur. Hvor var forelesningene?? Vi lever i samfunn hvor politikerne på den ene siden forlanger høy faglig og akademisk standard, men på den annen side totalt svikter de mennesker og institusjoner som skal sikre denne standarden.

Så reduseres de pedagogiske virkemidlene til straff og konsekvenser. At vi går med på det viser bare hvor hjelpeløse vi føler oss. Vi mangler til en viss grad lærere som har mot til å stå opp og si sannheten, som blant annet er at de i sin utdannelse ikke har lært noe som helst om hvordan man leder konstruktive dialoger med barn og foreldre, og hvordan man utøver et konstruktivt lederskap i sosialt komplekse og kompliserte grupper.

Så da blir det slik som de sier i rekrutteringskampanjen for lærerutdanningen; "Har du det i deg?" - for dette er ikke noe du får tilført i utdannelsen, men noe du bør ha med deg før du går inn porten - og for all del sørge for at du ikke mister i løpet av årene du er der.

1 time til mitt første foreldremøte. Nå gjelder det faktisk å puste. Med magen.

Happy hour

Nok en gang har Norge blitt kåret til verdens beste land å leve i. At styrtrike Norge scorer høyt er vel ingen overraskelse, men det er altså fjerde år på rad at vi topper UNDPs liste. Norge kan glede seg over flere tiår med sammenhengende økonomisk vekst (målt i BNP Brutto Nasjonalprodukt). Økt rikdom har imidlertid ikke gjort oss lykkeligere. For mange år siden lanserte professor Johan Galtung begrepet Brutto Nasjonal Lykke. Det gikk ut på at jo flere materielle goder vi får jo lykkeligere blir vi. Men så kommer man til et punkt hvor enda flere goder dreier lykkekurven nedover. Er det der vi er nå? Mye kan tyde på det. Vi lever i en tid der alle skal være lykkelige. Alt skal være fabelaktig, alt skal være som en episode av friends. Man skal ha masse venner, man skal være sosial og blid hele tiden. Men. Verden er ikke sånn. Livet er ikke sånn. Og hvis man går rundt og tror dèt så blir man ulykkelig. Man må ha litt perspektiv på disse tingene. Det er lov å være ulykkelig. Du kan kan ikke være lykkelig 24 timer i døgnet, man må lære seg å leve med at du også er ulykkelig, for hvis du aldri er ulykkelig, så vil du aldri skjønne når du er lykkelig. Det er noe med disse pendelsvingningene som er helt nødvendige for balansen. Den amerikanske psykologiprofessoren Martin Seligman ved University of Pennsylvania er kommet så langt at han tør gi en slags oppskrift på lykken. Verdensomfattende statistikker og en mengde psykologiske undersøkelser fra hele kloden peker nemlig på noen faktorer som forskerne er enige om i større eller mindre grad baner veien for lykken. Forskningen viser at den viktigste enkeltfaktoren i jakten på lykken er genene. Lykken er i høy grad arvelig, og hvis man er født av optimistiske foreldre, er det stor sannsynlighet for at man også selv får en lett og positiv tilværelse. Økonomi, sivil status, religion og utdannelse hadde mye mindre betydning i den sammenhengen. Så: Sørg for å bli født av livsglade foreldre. Finn deretter en ektefelle, en gud, en hjertesak og en masse venner. Da skulle din lykke være gjort.

LYKKEFAKTORER:

Penger:
Betyr lite. Når basisbehovene er dekket har inntekt utover det lite å si for lykkefølelsen.

Utdanning:
Ingen snarvei til lykke. Personer med høy IQ er heller ikke mer lykkelige enn de med lav.

Alder:
Unge personer er ikke spesielt lykkeligere enn eldre. Eldre er faktisk mindre deprimerte. Personer i alderen 30 til 50 år er minst lykkelige.

Ekteskap og kjærlighet:
De som er gift er generelt lykkeligere enn de som er single, og de som har funnet kjærligheten opplever mer lykke. Men her vet ikke forskerne om man blir lykkelig av ekteskapet, eller om de som gifter seg generelt er lykkeligere enn andre.

TV:
På ingen måte lykkebringende. De som ser mer enn tre timer TV hver dag, og da spesielt såpeserier, er mer ulykkelige enn de som bruker mindre tid foran skjermen.

Religiøs tro:
En klart positiv faktor.

Venner og familie:
Den viktigste faktoren. De som rapporterer at de har sterke bånd til venner og familien, og som bruker tid og krefter på dem, er langt lykkeligere enn de som ikke har det slik.

Alkohol:
De som drikker et eller to glass med øl eller vin er lykkeligere enn de som har totalt avhold. Men de som drikker mye mer enn gjennomsnittet er mindre lykkelige.

Jobb:
Svært viktig for lykkefølelsen, og de som har en jobb der de har stor frihet og mulighet til å bestemme over egen hverdag er oftest lykkelige.

Barn:
Synes å ha en negativ effekt på lykkefølelsen. Barnløse er nemlig lykkeligere enn foreldre.

Lykken skal gro, som gresset bak do.

Tap av kjennemerke. Ep. 2

I dag har jeg vært på Økern. Anledningen er selvfølgelig de forsvunnede bilskiltene. Risløkka Biltilsyn nærmere bestemt. Det gikk overraskende greit. Å komme seg dit that is. Jeg hadde jo øvd litt i går, med å ta litt bane og trikk rundt om i byen, bare for å få litt følelse med gangen i det. Så i dag var det lekende lett å ta trikken til jernbanetorget, og bane 5 mot Vestli. Av på Risløkka, og så finne Østre Aker vei 50. Barnelitteraturen skulle hjelpe meg godt på vei. Vestli - Anne Cath. Vestly. Og hvor bor baker'n? M-hm. Vell fremme ved bestemmelsesstedet var det mindre kø enn ventet - nok en gang. Bare 6 stk foran meg, og et respektabelt antall skranker var betjent. En fyr som nok var litt lei av jobben sin ekspederte meg. Jeg kunne ikke hente ut prøveskilter. Off course. For da måtte jeg hatt med meg vognkortet del 2. Som ligger på Toten. Men han kunne hjelpe meg å registrere tapet i databasen slik at min kjære far kunne få hentet ut prøveskilter på Gjøvik. At jeg valgte å drakse med meg permen min med papirer hjem på ferie, må settes på lista for flaks. Så vi er et skritt nærmere. Bilen er nå avskiltet. Men jeg må ha 2 stk prøveskilter, ett for å frakte bilen fra verksted og hjem, og ett for å komme meg fra Toten til Sherwood. Alt dette til den beskjedne sum av 250 kroner per døgn. Så er det imidlertid slik at jeg ikke kan få nye skilter sendt som postoppkrav, da jeg ønsker prøveskilter nå. Forstå det den som kan. Nye skilter må hentes på samme sted som prøveskilter blir utstedt. Noe annet klarer simpelthen ikke pc'n å forholde seg til. Så for det første må jeg vente 14 dager på nye skilter. Disse skal jo tross alt meisles ut for hånd. Og når de endelig kan hentes ut så må dette gjøres på Gjøvik, for så å bli sendt til Sherwood. Gi meg en L for lettvint. Tror jeg belager meg på 2-3 uker uten bil først som sist. At jeg nå har skiftet batteri, registerreim, fått orden på tomgang-problemet, montert motorvarmer OG fått splitter nye skilter - bør bety at folkevogna går som ei klokke - vinteren igjennom!

På vei tilbake tilbake til feriestedet, med trikk, blir fire schpaa kæber overveldet av den mektige utsikten utover Oslo havneområde. Panoramaet består av høyhus, med glassvinduer, en uryddig kai med stabler av containere, havet skal ha for sin naturlighet, samt enkelte innslag av grønt. Da falt det fra den ene: "Sjekk DENN fine utsikta a? Norsk natur assa, jenter"... Jeg har tenkt meg ut i skogen i dag, og det var fristende å gi en stående invitasjon om å slå følge...

Tap av kjennemerke. Ep. 1

Tyven, tyven skal du hete for du stjal mitt bilskilt. I dag ble jeg oppringt av min far som kunne meddele at skiltene på min nette kjøredoning har forsvunnet over natta. For å sitere bilverkstedmannen som hadde ringt min far: "Hadde itte du skjelter på 'anna biL dinn a?" Joda. Hadde. Legg merke til preteritumsformen. For å sitere det formelle språket i min anmeldelse av forholdet: "Skiltene ble stjålet da bilen befant seg på x bilverksted i tidsrommet x-x" Jah-ha. Det var nettopp dette jeg planla å bruke en av mine sårt tiltrengte høstferiedager på. Dette er en del av voksenlivet tenkte jeg da jeg hastet avgårde til trikkestoppet. Frastjålet bilskilter - å hanskes med slikt er en erfaring å putte i sekken. Prøvelsen med å anmelde innbrudd har jeg allerede utført og bestått. Nå står anmeldelse av tap av kjennemerke for tur.

For å gjøre det hele akkurat så komplisert at det blir moro så er jeg i Oslo, bilen på Toten, og begge skal vi sammen kjøre til Sherwoodskogen først på søndag. Biltilsynet ligger på Gjøvik og har åpningstider, og papiret de trenger er her - hos meg. Dette medfører en hel del utfordringer som jeg skal komme tilbake til.

Det spesielle med tyveri av bilskilt, som dere skal være klar over, kjære venner, er at det er bare kjøretøyets eier som kan anmelde forholdet. Det er litt viktig å være klar over, for ellers kunne dette gått som smurt. Obstacle nr. 1 var selvfølgelig å lokalisere nærmeste politistasjon. På gulesider skulle den ligge på Grønland. Nuvell. Nå har jeg blitt sterkt advart mot å rusle gatelangs nedider, men jeg tenkte igjennom saken og besluttet at destinasjonen måtte anses som relativt trygg. I hvertfall på høylys dag. Uten videre problemer så fant jeg både fengsel, moskè og politistasjon. Litt hjelpesløs henvendte jeg meg i resepsjonen, på Grønland Politihus altså, ikke moskèen, og ble henvist videre til politivakten. Jeg fastslo at køen var bemerkelsesverdig liten, og ble litt glad. Kort tid senere ble jeg betjent av en vennlig, ikke-etnisk-norsk politikvinne og fikk med meg 2 skjema som jeg skulle fylle ut. "Skjemaer!" tenkte jeg, litt motløs. La på en pris og tok den tiden jeg trengte. Heldigvis hadde jeg vært såpass fremsynt at jeg holdt meg med medbrakt penn, for slike var ikke til utlåns.

Vell utfyllt ble jeg sluset inn igjen. Denne gangen ble jeg ekspedert av en bautastein av ei politidame, overhengende sannsynlig lesbisk, av den nordnorske varianten; blid og behjelpelig. Hun plystret mens hun arbeidet, og fikk meg til å føle at mitt problem var av betydning. Hun kopierte, ordnet, lette opp nummeret til biltilsynet, forklarte at jeg måtte få tak i prøveskilter og var i det hele tatt til så mye hjelp hun bare kunne. Jeg takket så mye for hjelpen og sa jeg var glad det fortsatt finnes sånne som henne. På utsiden ringte jeg biltilsynet. Og her er jeg nå; ved obstacle 2. Jeg har brakt på det rene at min far kan hente ut prøveskiltene. Problemet består i at jeg må finne en måte å få overbrakt han, eventuelt biltilsynet på Gjøvik, min kopi av anmeldelsen. Mitt håp er at jeg kan faxe dette papiret direkte til biltilsynet, da min far ikke har tilgang til fax. Og på den måten slippe å avbryte høstferien med kjæresten 2 dager før tida for å komme meg til biltilsynet for å hente ut prøveskilter.

Det beste med tyveri er at det medfører så mye deilig ekstraarbeid.