Fra skyfri himmel har sola hatt fritt spillerom og himmelen for seg selv denne sommeren. I lufthildringer ytterst i Oslo-fjorden har lykken hengt i løse lufta. Jeg har ligget skråttslengt på solgult badehåndkle. I ettertenksomhet takker jeg for solvarmen - og regn - for det har vært nødvendig. Dager og slikt er vanskelig å holde rede på. Men jeg har hatt mang en koselig stund i sommer jeg, da jeg har sittet blant trivelige humler og høyt gress og drukket boblende lesk. Jeg tok store slurker.
Mens Gaza-krigen var i emning, malte jeg huset. Penselsvinginga gav meg en lett senebetennelse i høyre håndledd. Som konsekvens ble jeg degradert til venstrehendt liftfører, men det var godt å legge seg utlada og efta'trøtt. Muskatt benyttet seg av kollektivtransport for å gårdsferiere i to samfulle uker. Nå bærer han med seg barndomsminner fra Toten; om fluejakt og solstriper å sove i. Det er godt for en liten pus.
Et nytt bekjentskap har satt sitt preg på sommeren. En overraskende, men ikke desto mindre hyggelig invitt gav startskuddet til noe vi sannsynligvis vil være viklet inn i på livstid. Lange, lyse kvelder har blitt til pastellfargede nattetimer, som igjen har gjort at jeg har kunnet lese morgenavisa som innsovningslektyre, med rødvinsmarinert og sløret blikk. Samtalene har vært mange, tankefullt ettertenksomme, eller rare og forbausende, fine og latterboblende. Ekko kalles det når et menneske reflekteres og blir hørt på nytt.
Midt i det sorgløse livet har globusen stått i blodrød brann. Israels angrep på Gaza, som nok en gang forsøker å kvele motstandsviljen blant traumatiserte palestinere med ekstrem, og stadig fornyet brutalitet. Som De Gaulle sa i 1967: Okkupasjonen (...) vil skape den "motstanden (som Israel) kaller terrorisme". Storpolitisk spill med Russland, Ebola-utbrudd i Afrika, ISIL på fremmarsj i Irak og Afghanistan, en glemt borgerkrig i Syria. På ei så lita kule i universet finnes det så mye djevelskap. En urett som lammer meg, midt i en tilnærmelsesvis perfekt sommer.
Som vantro tilhører til radioen kom også meldinger om terror-trussel på norsk jord meg for øre. Rett før avreise til Oslo lufthavn. En lei følelse av utrygghet glei inn over meg og kastet skygge over tilværelsens letthet . Jeg dro til et av de fredeligste hjørnene av jordkloden. Brekke i Sogn. Brudeferd i Sogn er akkurat så nasjonalromantisk vakkert og storslått og jordnært som det høres ut for. En durabelig feiring av livet, lykka og kjærligheten. At livet gjør hallingkast og slår seg på hæla når du minst venter det, kan bare soloppgangen og småfuglene kviskre om. Så dro vi til fjells. Frie som fugler. Vekk fra velferdsstatens overflod, stress og sløvende statussymboler, for å prøve å se verden i panorama, og snakke litt om snøen som falt og sola som skinte over bortglemt studietid, og forsøke å ajourføre hvordan livet har fart med oss etter det. En finner ro med prima turfølge over primus.
Det har vært så mange dager som solen nesten ikke har villet slippe taket i den blanke sjøen. Sånne dager med kveldsmat ved kjøkkenbordet der brødskivene smaker himmelsk, uansett pålegg. Med varmt saltvann som plutselig renner ut av nesa. En tur på sørsida av Langøyene, en svømmetur etter vinopptrekker, en kveldstur til Båntjern for å kjøle ned et overopphetet legeme. Leiligheten har holdt jevnt 40 grader celsius og det har vært uråd å få sove med stort mer enn et laken tilforlatelig anrettet over skrotten. En veritabel sommereufori sju uker til ende.
Det blir tidsnok vindkast og regn mot ruta. Grisevær, snøslaps og utrivelighet. Regntøy og sokkebytte. Men da er det godt å være varmet opp helt inn til kjernen av ryggsøyla, slik at en kan trekke solstråler ut av hjertet når det blir kjøligere drag i lufta. Måkene går snart i stille kveldstrekk sydover. Jeg tømmer i ettertenksomhet og takknemlighet min grønne flakong, og ser at månen stiger og sola synk.
fredag, august 08, 2014
onsdag, august 06, 2014
Maktesløs. Ingen vil være på det tapende laget
Kapitalismen har gitt oss en solid oppdragelse. Vi er opplært til at så lenge det er penger involvert, så er endring umulig. Den usynlige hånda fordeler godene etter markedsliberalismens forgodtbefinnende. Makta er der pengene er. De underliggende strukturene får vi ikke gjort noe med. I stedet må vi endre oss selv. Er du stressa, er svaret mindfullness eller yoga, ikke endringer i arbeidslivet. Når man som ung har vanskelig for å få en fot innenfor i boligmarkedet, så snakker man om å øke beløpet man kan spare på boligkjøpskonto. Målet er at hver enkelt skal tilpasse seg galskapen.
Om noen for eksempel vil være hjemmeværende og bake cupcakes - er ikke det så interessant på individnivå. Men man må beholde retten til å diskutere hvor vidt det å stå utenfor arbeidslivet er et godt valg for samfunnet. Hvis en person tar det valget, så er det personlig. Er det mange som tar det samme valget er det snakk om strukturer som ligger bak.
Det er seirene folk trenger. Å se at det nytter. Da vokser kampånden. Vi blir sterkere i kollektiv. Det handler ikke om individualisme, men om å ha styrke til å sikre valgfriheten.
Ta miljøproblemene. Ansvaret dyttes stadig over på forbrukerne. Om ikke annet så har jeg skjønt at jeg ikke kan redde verden aleine. Allikevel synes det som om politikere og miljøvernorganisasjoner i alt for stor grad bidrar til å skape presedens for at miljøengasjement i Norge er et spørsmål om livsstil. I mine øyne blir dette oppskriften på maktesløshet - som fører rett i uløkka - inn i apatien. Det er avmektig så det holder, og det er retningsløst. Og ikke minst pengemakta slipper fryktelig billig unna. Det er det selvfølgelig noen som har interesse av. Her står det kommersielle aktører i kø. Du kan kjøpe etiske klær, ei krone til regnskogen når du kjøper kaffe, lade el-bilen med strøm fra den leverandøren som har en strøken miljøprofil. Alt dette er vel og bra. Men for sånne aktører er miljøvern som en strategitavlebrikke- noe de kan spille på for å selge deg dritt du ikke trenger. Det er myndighetene som skal ta det ansvaret som monner. Og det er i fellesskap, koordinerte løft og via stemmeseddelen at du mobiliserer mot de økonomisk motiverte miljøødeleggelsene.
Det er bare å fortsette å vaske plastposene, pante, resirkulere, plante urter på balkongen, sykle til jobb - det er helt nydelig, men ikke legg deg med verdens reneste økosamvittighet. Det er mye mer virksomt å forby sprøytemidler som dreper biene, en bærekraftig landbrukspolitikk som holder liv i bygdene, og inndirekte; beitemark og blomsterenger, stoppe å ta opp olje og gass. Og det fikser du ikke aleine, altså - du gjør ikke det. Da jeg spilte håndball sa treneren min at laget ikke var bedre enn den dårligste spilleren på banen (det var meg. Den dårligste spilleren på banen) - og skal vi vinne må vi stramme opp det som nå er de dårligste spillerene på laget: myndighetene. Det nytter ikke å ha en liten gjeng toppscorere, vi må vinne som et lag. Faktisk er det eneste måten å vinne på.
Det er begrenset hvor mange som orker å løpe i angrep, eller hvor mange man kan forlange at skal løpe i angrep - når ballen fra sentralmidtbane aldri kommer.
Om noen for eksempel vil være hjemmeværende og bake cupcakes - er ikke det så interessant på individnivå. Men man må beholde retten til å diskutere hvor vidt det å stå utenfor arbeidslivet er et godt valg for samfunnet. Hvis en person tar det valget, så er det personlig. Er det mange som tar det samme valget er det snakk om strukturer som ligger bak.
Det er seirene folk trenger. Å se at det nytter. Da vokser kampånden. Vi blir sterkere i kollektiv. Det handler ikke om individualisme, men om å ha styrke til å sikre valgfriheten.
Ta miljøproblemene. Ansvaret dyttes stadig over på forbrukerne. Om ikke annet så har jeg skjønt at jeg ikke kan redde verden aleine. Allikevel synes det som om politikere og miljøvernorganisasjoner i alt for stor grad bidrar til å skape presedens for at miljøengasjement i Norge er et spørsmål om livsstil. I mine øyne blir dette oppskriften på maktesløshet - som fører rett i uløkka - inn i apatien. Det er avmektig så det holder, og det er retningsløst. Og ikke minst pengemakta slipper fryktelig billig unna. Det er det selvfølgelig noen som har interesse av. Her står det kommersielle aktører i kø. Du kan kjøpe etiske klær, ei krone til regnskogen når du kjøper kaffe, lade el-bilen med strøm fra den leverandøren som har en strøken miljøprofil. Alt dette er vel og bra. Men for sånne aktører er miljøvern som en strategitavlebrikke- noe de kan spille på for å selge deg dritt du ikke trenger. Det er myndighetene som skal ta det ansvaret som monner. Og det er i fellesskap, koordinerte løft og via stemmeseddelen at du mobiliserer mot de økonomisk motiverte miljøødeleggelsene.
Det er bare å fortsette å vaske plastposene, pante, resirkulere, plante urter på balkongen, sykle til jobb - det er helt nydelig, men ikke legg deg med verdens reneste økosamvittighet. Det er mye mer virksomt å forby sprøytemidler som dreper biene, en bærekraftig landbrukspolitikk som holder liv i bygdene, og inndirekte; beitemark og blomsterenger, stoppe å ta opp olje og gass. Og det fikser du ikke aleine, altså - du gjør ikke det. Da jeg spilte håndball sa treneren min at laget ikke var bedre enn den dårligste spilleren på banen (det var meg. Den dårligste spilleren på banen) - og skal vi vinne må vi stramme opp det som nå er de dårligste spillerene på laget: myndighetene. Det nytter ikke å ha en liten gjeng toppscorere, vi må vinne som et lag. Faktisk er det eneste måten å vinne på.
Det er begrenset hvor mange som orker å løpe i angrep, eller hvor mange man kan forlange at skal løpe i angrep - når ballen fra sentralmidtbane aldri kommer.
fredag, august 01, 2014
Kjempenes hjem
Jotunheimen. Det lyser av ordet. Det gufser historie og harde dagsmarsjer, tinder og hytter og karer med skjegg, bukkeritt og eventyr. Tradisjon og respekt. Allerede i 1860 vandret Aasmund Olavsson Vinje i området og døpte det Jotunheimen. Jotunheimen var kjempenes hjem. Etter hvert utviklet det seg til boltreplass for vitenskapsmenn, kunstnere og tindebestigere. "Kom her upp og kjenn eit anna liv" (Aasmund Olavsson Vinje).
Målet er Fanaråken (2068 moh.). Mandag formiddag setter vi skodaen i gir innover Sognefjorden. Ei nasjonalromantisk signingsferd som byr på spektakulær utsikt og ikke så rent lite nostalgi for en Helgheimer. Etter at sjåføren avfeide forslag om diesel i Sogndal, suste vi innover Fjærlandsdalen mot Turtagrø, i vennlig lys fra ettermiddagssola. Det glitrer i grønt lauv og asurblå fjord. Vel fremme må det spikkes 38 teltplugger i solid rogn før soveplassen er klar. Ei øl seinere ligger jeg i påsan.
Neste dag er vi klare for Fanaråkken. Kaffe på primus og ernæringsriktig frokost inntas av en trøtt gjeng, mens vi ser morgentåka lette og løfte oss. Vi smører niste, men glemmer nesetippene. Vi følger grusveien innover Helgedalen, før stigningen tar til oppover mot Ekrehytta. Det er bratt, men stien er godt vedlikeholdt og vi klyver høydemeter for høydemeter oppover det som etter hvert blir mer og mer steinur. Været var varmt og vi kunne pese oss opp kun iført sportstopp på overkroppen. Oppturen er som turer flest, når du tror du ser toppen, så er det ikke toppen, men enda en topp bak der igjen. Bare 400 høydemeter igjen, nå. Men vi nådde toppen til slutt - selvsagt. Og i klarværet skuet vi utover, så små og ubetydelige som bare menneske kan være, innover kjempenes hjem. Tanker om liv, lykke og kjærlighet ekspanderte med topper så langt øyet kunne se.
Jotunheimen forstår du, er et sted for en større innsikt, for edle, ville stammer, for noe som overgår menneskelig forstand, ja mennesket selv. Hva er vel månelandingen, Leonardo da Vinci og antibiotika mot granitt og feltspatt. For et fjell, for et løft for sjelen å komme opp hit. Grensesprengende. Jotunheimens skinnende topper - et magisk teppe, fylt av hemmelige signaler; et mektig bilde på mitt eget sinn: komplisert, umulig å tolke, men uendelig dypt og mystisk.
At det seinere skulle vise seg å være overilt å ikke fylle diesel før en lang fjellovergang, og at vi neste dag ble stoppet av tåka da vi skulle opp på Kyrkja fra Leirvassbu får settes på erfaringskontoen. Vi fikk betrakte Jotunheimen ovenfra i sol og blank himmel. Det får være bra. Fin tur? blir et retorisk spørsmål der vi sitter rødkinnet over middagen på Turtagrø.
Målet er Fanaråken (2068 moh.). Mandag formiddag setter vi skodaen i gir innover Sognefjorden. Ei nasjonalromantisk signingsferd som byr på spektakulær utsikt og ikke så rent lite nostalgi for en Helgheimer. Etter at sjåføren avfeide forslag om diesel i Sogndal, suste vi innover Fjærlandsdalen mot Turtagrø, i vennlig lys fra ettermiddagssola. Det glitrer i grønt lauv og asurblå fjord. Vel fremme må det spikkes 38 teltplugger i solid rogn før soveplassen er klar. Ei øl seinere ligger jeg i påsan.
Neste dag er vi klare for Fanaråkken. Kaffe på primus og ernæringsriktig frokost inntas av en trøtt gjeng, mens vi ser morgentåka lette og løfte oss. Vi smører niste, men glemmer nesetippene. Vi følger grusveien innover Helgedalen, før stigningen tar til oppover mot Ekrehytta. Det er bratt, men stien er godt vedlikeholdt og vi klyver høydemeter for høydemeter oppover det som etter hvert blir mer og mer steinur. Været var varmt og vi kunne pese oss opp kun iført sportstopp på overkroppen. Oppturen er som turer flest, når du tror du ser toppen, så er det ikke toppen, men enda en topp bak der igjen. Bare 400 høydemeter igjen, nå. Men vi nådde toppen til slutt - selvsagt. Og i klarværet skuet vi utover, så små og ubetydelige som bare menneske kan være, innover kjempenes hjem. Tanker om liv, lykke og kjærlighet ekspanderte med topper så langt øyet kunne se. Jotunheimen forstår du, er et sted for en større innsikt, for edle, ville stammer, for noe som overgår menneskelig forstand, ja mennesket selv. Hva er vel månelandingen, Leonardo da Vinci og antibiotika mot granitt og feltspatt. For et fjell, for et løft for sjelen å komme opp hit. Grensesprengende. Jotunheimens skinnende topper - et magisk teppe, fylt av hemmelige signaler; et mektig bilde på mitt eget sinn: komplisert, umulig å tolke, men uendelig dypt og mystisk.
At det seinere skulle vise seg å være overilt å ikke fylle diesel før en lang fjellovergang, og at vi neste dag ble stoppet av tåka da vi skulle opp på Kyrkja fra Leirvassbu får settes på erfaringskontoen. Vi fikk betrakte Jotunheimen ovenfra i sol og blank himmel. Det får være bra. Fin tur? blir et retorisk spørsmål der vi sitter rødkinnet over middagen på Turtagrø.
søndag, juni 29, 2014
Sirkus Pride
En ukes homo-fest er kommet til veis ende. Det er ekstremt gøy og ekstremt utmattende på samme tid. For første gang var jeg ikke bare tilskuer, men også deltaker i paraden. Det var litt større enn jeg hadde regnet med.
I de siste ukene har jeg snakket om Europride til mange venner og bekjente. Dette fordi jeg har gledet meg på en måte som de nok ikke helt greier å sette seg inn i. De fleste av mine venner er streite som linjaler, hvite som snø, og synes kjønnskategoriene mann og kvinne er mer enn romslig nok. De kan på ingen måte forventes å forstå nøyaktig hvordan det er å være en del av en minoritet, en tidvis truet og trakassert gruppe, som synes noen av samfunnets språklige båser er hakket for trange og endimensjonale. De kan heller ikke forventes å forstå fullt ut hvor godt det er å være del av et felleskap, som er så raust, fylt med kjærlighet og toleranse som homo-rørsla. Det er i hvert fall slik jeg opplever det. (Og jeg mener ikke dette til forkleinelse for alle mine heterofile venner, men det er noen ganger jeg tror det er litt morsommere å være homo).
Det er ikke noe dagligdags over å gå side om side med en to-meter-lang mann i outrert kvinnebekledning, på høye hæler, eller en gummikledd asiatisk gutt lenket til femme-fatale i sekretæroutfit. Det er lite normalt over det. Men det er heller ikke poenget. For det er det spørsmålet jeg oftest får: - Undergraver ikke dette ekstreme sirkuset normaliseringskampen? Hvis dere vil bli tatt på alvor og gjøre det selvfølgelig og normalt å være homo, er det ikke på tide å dempe glam-faktoren og droppe fjør-boaen? Kanskje.
Men i møte med hat og usynliggjøring så er det outrerte, kitschen og fjøra et av våre sterkeste kort. Jeg tror ikke homofiles rettigheter vinnes ved at det går en gjeng sure lesber og dresskledde menn i et musestille tog gjennom sidegatene i Oslo. Det er en ukuelighet i sirkusnummeret "Prideparaden" som insisterer på at vi ikke vil være som alle andre. Og vi ber ikke om tillatelse eller unnskylder oss for det heller. Vi ber om menneskerettigheter og frihet på en litt bråkete måte. Det sier noe om at vi ikke vil bli så himla normale. Det er ikke normaliteten det står om. For uansett hva vi gjør; - og en tverreligiøs bukett ynder å tro, vi er ikke propaganda, det smitter ikke og vi er ikke i rekrutteringsbransjen. Vi kommer til å forbli en minoritet, mer frilynt, mer fargerik og mer festlige enn majoriteten. Vår historie er en historie om å være usynlige. Det feirer vi at vi ikke er lengre.
Som alle klovner, har vi også nok å gråte over. Russlands homolov, 77 land som forbyr homofili ved lov, ti av dem med dødsstraff, hatvold, mobbing, marginalisering og trakassering, i skolen, i arbeidslivet, i familiene og i bygdene. Europride er først og fremst en feiring, av alt som er blitt bedre. Alvoret ligger i en ukuelig optimisme. - Jeg er meg, ikke på grunn av, men ofte på tross av. Ved å ufarliggjøre og detronisere nedsettende ord og fordommer - vi gjør det til vårt eget, vinner vi frihet og terreng.
Og så er det også sånn, at når lampene slukkes og den feite transen synger, så legges glitteret på hylla. Mascara og neglelakk fjernes og på mandag er det på med det musegrå hverdagslivet. It's an act - et skuespill. En uke i året er hele hovedstaden vår scene. Men så er det tilbake til å være nesten som alle andre.
Gleder meg til neste år. Da har sikkert KrF tenkt å gå også. Det blir fint.
I de siste ukene har jeg snakket om Europride til mange venner og bekjente. Dette fordi jeg har gledet meg på en måte som de nok ikke helt greier å sette seg inn i. De fleste av mine venner er streite som linjaler, hvite som snø, og synes kjønnskategoriene mann og kvinne er mer enn romslig nok. De kan på ingen måte forventes å forstå nøyaktig hvordan det er å være en del av en minoritet, en tidvis truet og trakassert gruppe, som synes noen av samfunnets språklige båser er hakket for trange og endimensjonale. De kan heller ikke forventes å forstå fullt ut hvor godt det er å være del av et felleskap, som er så raust, fylt med kjærlighet og toleranse som homo-rørsla. Det er i hvert fall slik jeg opplever det. (Og jeg mener ikke dette til forkleinelse for alle mine heterofile venner, men det er noen ganger jeg tror det er litt morsommere å være homo).
Det er ikke noe dagligdags over å gå side om side med en to-meter-lang mann i outrert kvinnebekledning, på høye hæler, eller en gummikledd asiatisk gutt lenket til femme-fatale i sekretæroutfit. Det er lite normalt over det. Men det er heller ikke poenget. For det er det spørsmålet jeg oftest får: - Undergraver ikke dette ekstreme sirkuset normaliseringskampen? Hvis dere vil bli tatt på alvor og gjøre det selvfølgelig og normalt å være homo, er det ikke på tide å dempe glam-faktoren og droppe fjør-boaen? Kanskje.
Men i møte med hat og usynliggjøring så er det outrerte, kitschen og fjøra et av våre sterkeste kort. Jeg tror ikke homofiles rettigheter vinnes ved at det går en gjeng sure lesber og dresskledde menn i et musestille tog gjennom sidegatene i Oslo. Det er en ukuelighet i sirkusnummeret "Prideparaden" som insisterer på at vi ikke vil være som alle andre. Og vi ber ikke om tillatelse eller unnskylder oss for det heller. Vi ber om menneskerettigheter og frihet på en litt bråkete måte. Det sier noe om at vi ikke vil bli så himla normale. Det er ikke normaliteten det står om. For uansett hva vi gjør; - og en tverreligiøs bukett ynder å tro, vi er ikke propaganda, det smitter ikke og vi er ikke i rekrutteringsbransjen. Vi kommer til å forbli en minoritet, mer frilynt, mer fargerik og mer festlige enn majoriteten. Vår historie er en historie om å være usynlige. Det feirer vi at vi ikke er lengre.
Som alle klovner, har vi også nok å gråte over. Russlands homolov, 77 land som forbyr homofili ved lov, ti av dem med dødsstraff, hatvold, mobbing, marginalisering og trakassering, i skolen, i arbeidslivet, i familiene og i bygdene. Europride er først og fremst en feiring, av alt som er blitt bedre. Alvoret ligger i en ukuelig optimisme. - Jeg er meg, ikke på grunn av, men ofte på tross av. Ved å ufarliggjøre og detronisere nedsettende ord og fordommer - vi gjør det til vårt eget, vinner vi frihet og terreng.
Og så er det også sånn, at når lampene slukkes og den feite transen synger, så legges glitteret på hylla. Mascara og neglelakk fjernes og på mandag er det på med det musegrå hverdagslivet. It's an act - et skuespill. En uke i året er hele hovedstaden vår scene. Men så er det tilbake til å være nesten som alle andre.
Gleder meg til neste år. Da har sikkert KrF tenkt å gå også. Det blir fint.
torsdag, juni 26, 2014
Orkesterplass
Eller "ringside" om du vil. For et par netter siden våknet jeg til noe jeg først trodde var et dramatisk fall i oppgangen. Et rabalder kunne høres nedigjennom trappene. Katta, som vanligvis ikke leer et værhår før vekkeklokka kimer, sperret øynene opp, og før jeg rakk og gni søvnen ut av øynene, kom partysvenske og nøkler ut inngangsdøra i 1. etasje så det gjallet i mursteinsgården. Dette var ingen vanlig fallulykke. Jeg skjønte fort at her var det bare å holde gluggene åpne. Jeg kunne bli et viktig nøkkelvitne. Utkastelsen utløste skarpe utfall mot det jeg antok var et kvinnemenneske i andre enden. Bebreidende unnskyldninger, "Du hatar mig", og "Snälla, jag skulde bare öpne en flaske bubbel" gjorde ikke kjæresten det grann vennligere stemt. Hennes holdning var så kald så solbrillene dogget på innsida. Hans siste ord i det han trampet avgårde var "Det här er urettvist!" - en sprengladning som fikk hårluggen opp og promillen ned. 1. akt var over.
De fleste teater opererer med tjue minutters pause. Dette var intet unntak. Jeg rakk å gå på toalettet. Så var vi i gang igjen. Denne karen fòr ikke med løst prat, han skulle kjempe til siste åndedrag. Nå hadde det dukket opp enda et fruentimmer. Ikke uanfektet av hele oppstusset løp hun, som jeg tror var en venninne av den hjertekalde, mellom de to dramatisk anlagte. Mens gnistene sprutet, forsøkte hun å mekle etter hvert som de eksploderte. Gnistregnet tok en kunstpause da venninna proklamerte "Ni älsker hverann", og et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stille. Men svensken fornektet seg ikke, og greide å forspille sjansene for fred også denne gangen. Nå marsjerte venninnen en vei - resignert. Flickvännen innomhus - forsmådd. Og den ulykksalige svensken en tredje vei - i misforstått triumfmarsj påklaska mange utropstegn.
På dette tidspunktet var klokka blitt nærmere halv seks og jeg var lys våken. Jeg bestemte meg for å stå opp og lage meg en skikkelig frokost. Rollen som nøkkelvitne gjør noe med ernæringsbehovet så tidlig på dagen. Egg og bacon. Og akkurat da jeg skulle sette meg ned for å spise morgenmaten min, kom de tre tilbake, fra hver sin kant. The Grand Finale. Sola hadde nå rukket over hustakene og flombelyste scenen. Jeg dro kjøkkenbordet borttil glaset, og pus, som nå var kommet til hektene satte seg godt til rette i karmen. Selv om svensken nikket på feil steder og unnskyldningene var krampeaktige, kastet de da noe av seg. Utmattelse utpeker ingen vinnere. Flickvennen var på retrett. Og endte med tragisk og dypt nedverdigende remis. I trappeoppgangen kunne høres slepende trinn fra to par føtter.
Da forstillingen var over, var det nesten så Muskatt og jeg reiste oss i begeistring. Det er ikke ofte en får underholdning til frokosten, fra orkesterplass uten å betale ei krone.
De fleste teater opererer med tjue minutters pause. Dette var intet unntak. Jeg rakk å gå på toalettet. Så var vi i gang igjen. Denne karen fòr ikke med løst prat, han skulle kjempe til siste åndedrag. Nå hadde det dukket opp enda et fruentimmer. Ikke uanfektet av hele oppstusset løp hun, som jeg tror var en venninne av den hjertekalde, mellom de to dramatisk anlagte. Mens gnistene sprutet, forsøkte hun å mekle etter hvert som de eksploderte. Gnistregnet tok en kunstpause da venninna proklamerte "Ni älsker hverann", og et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stille. Men svensken fornektet seg ikke, og greide å forspille sjansene for fred også denne gangen. Nå marsjerte venninnen en vei - resignert. Flickvännen innomhus - forsmådd. Og den ulykksalige svensken en tredje vei - i misforstått triumfmarsj påklaska mange utropstegn.
På dette tidspunktet var klokka blitt nærmere halv seks og jeg var lys våken. Jeg bestemte meg for å stå opp og lage meg en skikkelig frokost. Rollen som nøkkelvitne gjør noe med ernæringsbehovet så tidlig på dagen. Egg og bacon. Og akkurat da jeg skulle sette meg ned for å spise morgenmaten min, kom de tre tilbake, fra hver sin kant. The Grand Finale. Sola hadde nå rukket over hustakene og flombelyste scenen. Jeg dro kjøkkenbordet borttil glaset, og pus, som nå var kommet til hektene satte seg godt til rette i karmen. Selv om svensken nikket på feil steder og unnskyldningene var krampeaktige, kastet de da noe av seg. Utmattelse utpeker ingen vinnere. Flickvennen var på retrett. Og endte med tragisk og dypt nedverdigende remis. I trappeoppgangen kunne høres slepende trinn fra to par føtter.
Da forstillingen var over, var det nesten så Muskatt og jeg reiste oss i begeistring. Det er ikke ofte en får underholdning til frokosten, fra orkesterplass uten å betale ei krone.
Abonner på:
Innlegg (Atom)

