Galskap

Det er mye gærne folk der ute. Eller folk som er "sånn psykisk" som 7-åringen sa. I dag når jeg satt på bussen hjem satt det ei velvoksen dame foran meg. Ganske snasen frue - forseggjort i sminken. Kledd i sånn pledd som er sydd litt sammen for å ligne ei jakke. Et festlig plagg forresten. Hun satt og noterte et eller annet. Hun rabla ned, fortløpende, mens hun kikket engstelig ut av vinduet. Jeg forsøkte, litt ublu, å snikkikke over skuldra. Jeg kunne ikke med godøye en gang tyde hva det stod. Men at hun ikke hadde det så greit på innsida av knollen var ikke vanskelig å se. Det er greiere med et brekt bein, eller en funksjonshemma, eller en avsagd tommel. Det er på utsida og synlig, og det er LETT å sette seg inn i de vanskene som det medfører i hverdagen. Da er det vanskeligere med dem som ikke fikser hverdagene pga at det er for mye på innsida. Det er politisk korrekt å si at psykiske lidelser ikke er tabu. Alle veit at dette er tull. Vi er alle sammen drit redde. Fordi vi ikke forstår. Og så tror jeg vi alle opplever øyeblikk hvor vi opplever oss selv som klin-hakkende-gærne. Og da hviskes grensene mellom oss og dem ut. Er vi alle sammen litt gærne? Ala "de gærne har det godt" eller "vi har alle et frådende monster slumrende i oss". Kan kanskje alle bli schizofrene under gitte betingelser? At det er vanskelig for utenforstående å forstå betyr ikke det samme som at det er lett for de inneforståtte. Å være sjuk i hodet er helt jævlig.

"Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten
ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer
sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men
sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det,
når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva
som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene
begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å
finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og
da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor,
eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og
at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne
veien hjem igjen."

Lauveng, Arnhild (2005). I morgen var jeg alltid en løve.

Catchy bordvers

Mamma Mia, no e det mat igjæ-æn,
Åh-åh, har du vaska fængra'n?

Mel: Mamma Mia, ABBA

Blodig snø

Like sikkert som den første snøen faller så møtes du av neseblødende bursdagsgutt, når du begynner på jobb om mårran. Jeg tørka og trøsta så godt jeg kunne. Jeg hadde ikke fått opp øya ennå og gutten fikk heller ikke opp øya. Han hadde selvfølgelig fått en kraftig suser rett i venstrekjaken. Litt hastig sa jeg at han fikk holde hodet bakover. Som om jeg skulle ha gått ut fra mammaskolen med de beste karakterer. At jeg hadde reagert så intuitivt var jeg svært fornøyd med. I hele dag har jeg godt med....nesa...i sky, for at jeg var så snarrådig og kjærringklok. Men så meldte tvilen segEr det egentlig bakover man skal holde hodet ved epitaxis? Og det viser seg; nei. Det skal man ikke. Man skal holde det fremover.

Nå er det snart midten av november. Og med denne posten spår jeg bloggens undergang i det den sakte men sikkert går inn i eksamensmetamorfosen, hvor alt skriftlig enten er fagrelatert eller dårlig humor for å unnslippe norskbachelor'ns jerngrep. Gud bedre.

I dag holder Mari på med å bestille reise til Brazil. Og hun har lovt å danse samba med meg på ei strand som er 5 mil lang. Så dette har jeg trua på.

Vil gjerne sende en hilsen til min kjære venninde i Vardø. Hei Hanne! Skal du værra med til Brasil? Vi bor praktisk talt gratis og flyet er ikke så dyrt, og det hadde vært så morro??!

Grattulatutten for meg, og litt for Barack...

I dag er det min tur til å feire at det begynner å bli lenge siden at jeg ble født. For 24 år siden tok Dr. Døssland imot meg. 5. november i 1984 kl 22:15 ble jeg et selvstendig individ, med rompa først. Snakk om å vise finger'n til verden. Jeg har levd en stund nå, men det er mye leving igjen. Jeg får si som langrennssprinter'n Eldar Rønning - "Ett år eldre - ett år bedre!" Jeg kan egentlig ikke huske at min iver og entusiasme har nådd de helt store høydene på min egen bursdag, men så fant jeg dette bildet i min fødselsdagsbok (du vet en sånn klassisk rosa, siden jeg var et jentebarn, som det står om alt det "første" jeg har gjort) som kan tyde på noe annet. Jeg var en matglad unge, så det kan være kakebordet som utløste det breie gliset, men jeg tror jeg likte å feire bursdag. Egentlig skulle jeg ønske at noen fortsatte med å fylle ut den rosa boka. Det kunne blitt flere bind. Mitt første kyss, min første møte med alkohol, med påfølgende fylleangst, min første selvangivelse, min første kjæreste, min første samboer, mitt første år som student, min første flytur, mitt første gynekologtime, etc. Ikke noe for de store forlagene kanskje, men...




Er det snart på tide å benekte all tiltale som "jente" og konsekvent gå inn for å kalle alle jevnaldrende kvinner og menn?

Bursdagsfeiringen går for seg i trivialitetenes navn. Jeg håper på pakke i posten. Også har det allerede tikket inn mange koselige gratulasjoner. Tusen takk alle i hop. Og så skal jeg og min utkårede spise ute. Så alt i alt - ikke så alt for ille.

I tillegg er det et litt historisk sus over dagen, USA har fått sin første svarte president. Og det er med den største glede at G.W.BUSHs dager nå er talte...