Quo vadis

Det finnes ikke det problem du ikke kan gå fra. Spasere fra. Det er ikke sant. Likevel er det å gå den mest grunnleggende formen for menneskelig bevegelse. Ganske avansert, men i all sin enkelhet fremstår kunsten å gå, når vi først har lært hvordan. Så må man krabbe før man kan gå. Det er klart. Både i bokstavelig og overført betydning. Jeg så en gang et fjernsynsprogram om barns anatomiske utvikling. Ja, jeg tror det var det. Jeg husker at i det du tar et skritt fremover, eller løfter foten for å iverksette fremgangen, så registreres det et sted i hjernen at du er i ferd med å falle forover. I ferd med å tryne på godt norsk. Og da, for å holde hodet i balanse, så skifter tyngepunktet, og hjernen sender beskjed om å strekke foten ut, og avverge katastrofen. Ingen korrekt gjengivelse av gåingens anatomi, men like fult. Jeg festet meg ved det. Hvert skritt fremover er et potensielt tryn. Samtidig som det finnes en iboende opprettholdelse av balansepunktet i oss alle. Banalt. Det er nyttig å sette en fot fremfor den andre.