Fram

En genistrek, uten at jeg selv var klar over det, å forelske meg i henne. Det var hun som lærte meg at kvinner er læremestere, elskerinner - og aller viktigst at kvinnen når alt kommer til alt er et helt annet og, mer vesentlig, et atskillig mer spennende vesen enn mannen. Dette forstod jeg, selv om jeg i den alderen jeg var i, ikke kunne tydeliggjøre det i tanken.

Menneskene rundt meg var nye. Omgivelsene. Jeg var snart nitten år og ingenting var nå umulig. Likevel ante jeg ikke den gang hvor det ville føre meg. Det startet som et kilende sug i mellomgulvet. Som om jeg seilte ned i en dump. Vi v a l g t e ikke hverandre akkurat. Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde. Hva var beveggrunnene til å beslutte, for de som bestemte slikt, bestyrerinnen, rektor, lærerne, eller skjebnen, - at vi to. Hva var det bakenforliggende for at jeg skulle dele rom med en slags utenomjordisk gudinne. En Kleopatra. For jeg kan umulig tenke meg at vi var en opplagt match. Ikke akkurat. Heller et tilfelle av å være de to siste brevene i bunken. Så skulle det bli oss.

 Allikevel. Ikke.

I det forakten myknet var det allerede for sent. Gravitasjonen eller magnetismen eller en annen naturlov gjorde det etterhvert helt umulig å ikke bli dratt mot henne. Hun var uimotståelig. Og farlig. Etterhvert skulle hun farge det blonde håret svart, og på den måten avkle seg selv som det fatale kvinnemenneske hun var. Hun dro i meg slik at jeg nesten måtte sette sjøbein. Det ble et merkeår. Noe svingte på sin egen akse og åpnet seg, gav meg et glimt av himmelriket.

Gradvis ble vi kjent. Hun var en sånn, som det skulle komme flere av, som tok meg i hånda og jeg hang på som et slips i vinden. Hun nappet meg med seg. Jeg blafret mens jeg lo. Ingen vits å protestere når jeg var så glad for å miste bakkekontakten. Når du er såpass tungt loddet som jeg er, blir du takknemlig for alle som kan få deg til å sveve. Hun insisterte. Jeg var henrykt.

Det vakreste ved alt dette var at jeg aldri var utstudert. Jeg visste ikke bedre, stakkars. Man har ikke anledning til å være utstudert når man er novise. Seksuell oppvåkning, intellektuell oppvåkning. Jeg stod jo opp fra de uopplyste. Her var det ei som kunne snakke om kapitalismens jerngrep, amerikanernes imperialisme, max havelaar og ikke så mye litteratur. Som var overraskende, siden hun tilsynelatende visste alt. Verden var jo SÅ stor. Og jeg visste nesten ingenting. Vi stakk av fra resten. Å kunne sitte alene med henne over en kopp kaffe, - . . . Jeg drakk te. Hun ertet meg over at jeg ikke likte kaffe. Det var selvfølgelig før hun hadde lært meg å drikke kaffe. Jeg trengte selvfølgelig ikke å øve. Hun kunne bedt meg drikke gift, og jeg ville bare bedt om en sukkerbit.

Det var noe utilnærmelig over hele situasjonen. Jeg visste så godt med meg selv. Men kunne ikke vite om henne. Hun var som en purung Brigitte Bardot. Samme lille nesen. Samme tunge øyesminke. Samme sexappealen. Hun var der. Så kokett. Så liten. Så farlig. Eimen av parfymen i kløften mellom jordklodens mest opphissende hvelvinger. Det gjorde meg helt nummen. Alt vett forduftet hver gang. Hore og Madonna. Gudinne, fristerinne. Jomfru i nød. Den sikre død.

Et underlig ritual som jeg etterhvert elsket fordi jeg fikk ligge i fanget hennes var at hun nappet øyenbrynene mine. Før det hadde jeg sikkert sånne buskete naturlige, som tjue år etter er helt på merket. Det var lenge den mest intime situasjonen jeg klarte å skape, uten å avsløre mine hensikter. Inntil vi en kveld, like før endetiden, lå sammen. Stemningen var apokalyptisk. Jeg hadde ant det lenge, men var allikevel helt uforberedt. Hvordan skal du forberede deg på noe sånt? Jeg steg mot en himmel, jeg sank i en brønn.

Selv om hun ikke elsket kvinner, så likte hun meg. Det var godt nok. Var det nok? Det føltes i hvert fall godt. Det skulle vise seg å være godt, men milevis fra nok. Hjertet ble liksom ikke knust. Slik man kaster en tallerken i bakken, og skårene spretter. Nei, mitt hjerte ble betydelig mye mer malt i stykker. Knuget.

Det var en forhekset fase av livet. Så er det så rart da, at de erfaringene har blitt som et depot til resten av turen, en potensiell krise. Som polfarere gjorde i gamle dager. Hvordan kan jeg noen gang glemme en slik genial tid.