2017 - nestenåret

Nesten river ingen mann av hesten. Utsagnet bruker jeg så ofte verden gir meg anledning, for jeg synes det er godt sagt. 2017 ble nesten på jobb, nesten forelskelse, og jeg kom nesten, men bare nesten gjennom året i vertikal stilling. For det endte som et år som til slutt rev meg av hesten. Kanskje fordi mye ble litt mye nesten, eller fordi jeg gikk fullt og helt, ikke stykkevis og delt inn i noe som helst. 2017 ble en tur med litt for salt suppe, ikke helt kaldt øl, borrelås uten feste. Det har skurra og bremsa, og gikk til slutt akkurat over grensa. Nesten, ikke helt, men for en stor del eller ikke langt i fra, - det oppsummerer året ganske godt.

Januar og februar ble mye jobb. Ja hele året har vært mye jobb. Når jeg blar i almanakken blir det åpenbart at nesten alt har dreid seg om jobb. En litt sørgelig erkjennelse. Et stort og øredøvende fravær av tomhet, hva program og planer angår. Det er var opphopning og kluster av hendelser, tilstelninger. Og møter. Uforholdsmessig mye møter. Jeg gjorde det til mitt personlige ansvar å være hyrde for flokken, representant for hjertevarme og cerebral kapasitet, primus motor, ansvarligheta sjøl. Jeg har hatt så mange samtaler i hodet dette året, hvor den andre personen ikke har holdt seg til manus. Det har vært så mange morgener hvor jeg har gnidd meg så hardt i øynene at jeg har kommet til en ny dimensjon av skjulte farger og mønstre. Det jeg ikke var klar over var at kroppens takstameter gikk hele tiden. Og du verden for ei regning det ble. På mange måter kan man si at disse kalde og mørke månedene i starten av 2017 er opptakt og oppsving til en virvelvind av jobb. Det mest klønete er jo at mye av det er selvpålagt. Det ulmer, men det tar ikke fyr. Ikke ennå. Vi går på skolerevyer. Det er bare Klæbo som kan si at man skal starte hardt og øke etterhvert. Strategi for 2018 - en ny retning innenfor livstenkning: Lav list og. geriljainnsats. Inn. Ut. Fort og hardt, så hvile? Mulig. Det gjelder å holde folk våkne. Oppmagasineringen av energi må være mer bærekraftig.

Teaterforestillinger 2017

Grønnlandsutraen - Fredrik Høyer
Det merkelige som hendte med hunden om natten
Etterlyst: Jesus - Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg
Oppdragelsesreiser - Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne
Som dere vil - Shakespeare
Book of Mormon

I mars er det mye som skjer. Jeg er med på intervjuer i kraft av å være tillitsvalgt. Og det er med en viss stolthet jeg kan konstatere at de nye tilskuddene på stammen er av beste kvalitet. Det hadde det ikke blitt uten meg. Og jeg noterer det i margen som en fullgod seier. Jeg har etter alle solemerker klart å rekruttere tre fremragende nye lærere, som klarer seg godt og som kan bli ekstremt viktige i å skape det miljøet vi etterstreber. Etter møtene på dagjobben er jeg på møter på bijobben. Møte opp og møte ned, vi går i ring. Je. Je. Je.

Påskeferien går med til bijobben og å forberede speeddater med foreldrene. Fra å være størst, er vi nå blitt mellomstore. De på toppen synes det er et sjokk, selvfølgelig. Nå blir det plutselig så tydelig at de har for mye å gjøre på datamaskinen, og får lite gjort med personalet. Nesten helt gjennomsiktig blir det nå. Men det er mer som foregår i kulissene og forhåpningene om forandringer til det bedre når vel etterhvert et slags frysepunkt. Vi bare holder fast til sommeren kommer og redder oss alle. Jeg står samtidig midt oppe i en delikat sak, som tar mer krefter enn jeg aner.

Den siste helga i april flytter jeg ut fra det som i 2013 bare skulle være en midlertidig mellomstasjon. Vi bruker ei hel helg på å vaske ut. Og kun kort tid på å bo oss inn, for det har vi egentlig trent på i nesten to år allerede. Jeg og mitt forunderlige lykketreff av et menneske blir samboere. Til stor forvirring for den eldste generasjonen i familien vil det vise seg. Først var hun lesbisk og samboer, nå er hun samboer igjen, men er hun fortsatt lesbisk? Den store vinneren er familiens firbente venn. Hele familien på samme sted, større tomleplass innendørs og identisk uteområde. For en lykke. Flyttingen markerer et tydelig punktum. Den endelige spikeren i kista tror jeg kom i juli/august. Mer om det.

Et rørende høydepunkt i året som gikk er årets pridefrokost. Når hele min håndplukkede familie er samlet for å feire min skeivhet er jeg glad som ei lerke. Det er arrangert som en overraskelse som ikke er noen overraskelse. Helt etter min smak. Prideuka blir god, som vanlig. Kan videreføres til 2018: Holde seg unna tappekranene fredag, for så å være opplagt i paraden.

9. juli blir et vannskille, selv om etterspillet, foreløpig, står som et nesten. Fra intet og oven kommer det en gamechanger som har lært meg at jeg både kan og bør legge lista så høyt som bare det. Nå vet jeg i det minste at det eksisterer kvinnelige utgaver av menneskearten som er såpass bra at det er verdt bryet. På kanskje årets aller mest perfekte sommerdag skulle jeg ha truffet hun jeg knytter håp til. Men så gjør livet et hallingkast og så blir det ikke slik. 434 brev anno 2017, 170 dobbeltsidige utskrifter seinere er vi fremdeles i limbo. Enten blir det noe ordentlig stort, eller så blir det en god historie om det som aldri ble. Viktigste notat bak øret: De finnes.

For første gang i min 8-årige lærerkarriere var ikke sommerferien lang nok. Planen er å se an værmeldingene og så hoppe på en tur. Syden - en avslappende ferie. For dette er jeg ihvertfall sikker på at jeg trenger i år: Hvit sandstrand med blå himmel, dukke i de salte friske bølgene. Et streif av  paradis. Sol. Og et anstendig skille. Hvis Syden noen gang hadde en plass på bucketlista kan jeg nå krysse av og si at jeg har vært der, prøvd det. Charterturisme er folkelig, greit og ufarlig. Og ulidelig kjedelig. Og fremfor alt er det en klisje. Nord-europeere som ligger med beina fra hverandre og armene litt ut til siden for å slippe solen til der den skinner litt sjeldnere for å oppnå det alle vil ha før vi drar: skille. Engelskmennene som bare oppnår likheter med kokte skalldyr. Det er alle restauranter på en linje, som alle har nøyaktig det samme på menyen. Og ingenting på den samlede sydenmenyen faller i smak hos meg. Bortsett fra sola. Og skillet. Som i ærlighetens navn forsvinner på vei gjennom tax-free. Lærdom: Koster mer enn det smaker.

Høsten er egentlig fin den. Godt vær. Slik jeg husker det. Det er aktiviteter av mange slag. Den mest minneverdige er 3 mil, 600 høydemeter og 8 timer i myr. Lærdom: Forsikre deg om turkamerats oppriktige almentilstand.

Starten på november var et spørsmål om å kjenne etter eller ei. Når kroppen roper i skogen gir det gjenklang når den bare roper høyt nok. Så ble det en buklanding. Fødselsattesten sier 33 år i år, men lydene i ryggen sier 73. Lang tids dårlig kalibrering mellom fri og jobb. Så hvis det er noe jeg har lært i år så er det viktigheten av å være snill med seg selv. Jeg blir ganske hudløs av å være sykmeldt. Det er en krapp overgang. Fra å ha høye ambisjoner, strenge krav, store perspektiver, lange horisonter til lave ambisjoner, milde krav, små perspektiver og kort horisont. Hode, rygg og nakke er spent som en buestreng. Det er ikke lenger godt å si om det sitter mest mellom ørene eller mellom skulderbladene. På slutten av året er jeg resignert, og lei. Leser med optimisme at jeg i 2018 skal ha masse energi. Jeg gleder meg.