Ingen anmelder, men til minne om

En lørdag kveld i Peru er verdt pengene. Vi kan starte der, selv om det, som vanlig, ikke er jeg som betaler. Det betalersken ikke fikk med seg var at jeg leste av summen på betalingsmaskinen i det den ganske distré og nokså klønete servitøren tastet inn beløpet. I øyenfallene nærsynt til tross for hippe trailerbriller. 1790 spenn for fire retter, to drinker og fire øl er en vennlig innstilling til januarøkonomi.

Jeg falt umiddelbart for den sjarmerende, men også han distré, servitøren, med pikant snurrebart, og et kokett chaplinlignende kroppsspråk. Jeg har en forkjærlighet for menn med bart. Det vitner om humoristisk sans. Litt humor måtte man kanskje også ta med til besøket, for det var en i beste fall litt rotete service. Det er helt okå å ha flere servitører å forholde seg til og som kommer med rettene, dersom samarbeidet sklir sømløst og den ene vet hva den andre har sagt, gjort og tatt med seg til bordet. Her var det nok flere som synes det var litt vanskelig for venstre hånd å vite hva høyre hånd holdt på med for enkelte. Litt venting innimellom ble det, men alt ble tilgitt da han som tok betalt bemerket at vi var de gjestene som tålte ventingen best. Det så ut som vi koste oss, og det gjorde vi.

Vi startet med en koriander og lime-basert drink. Den var grønn, hverken for sur, syrlig eller søt. Akkurat passe, bare. Forfriskende på en nesten basisk måte.

Så kom rettene.

1: Causa de cangrejo var potetmos som etterlignet å være en kokt potet med kongekrabbe, reddik og oliven på toppen. Du ble overrasket og begeistret over konsistensen på poteten. 2: Ceviche Miraflores, Ceviche med tigermelk, søtpotet og kokebananchips, som var helt sjukt god på smak. Smaksløkene mine, som på grunn av uventet snusslutt antakelig gjennomgår store omveltninger, fikk kjørt seg med tigermelken. Men ikke slik at det ble vanskelig. 3: Tiradito de lenguado Villkveite, kimchi, granateple, mango, wasabi, var helt ok. En rett som hadde mer Japan enn Peru i seg. Av disse tre så var det helt klart tigermelken som etterlot seg de dypeste sporene. Hett, men godt. 

Vi valgte etterhvert å smake på det sør-amerikanske ølet. Den første servitøren påpekte dette som et utmerket valg, noe det også var. Cusquena var nydelig, lys og deilig pils. Etter å ha testet peruviansk, spurte vi om en ny anbefaling, hvorpå servitøren, den tredje og sannsynligvis skiftleder, repliserte at sør-amerikanerne stort sett lager lyst og kjedelig øl. Vel, det er slik vi liker det, så hun kom etterhvert med en mexicansk øl, som hun uten kommentar satte på bordet. Modelo, var lyst, lett og sikkert kjedelig, men det er altså slik jeg vil ha ølet mitt. 

For min del var høydepunktet en konfitert svineribbe, med søtpotetpure, syltet rødløk og urter. Den var så mør, og så perfekt balansert i krydder. Saftig, nok fett på toppen, og sprø svor oppå. Siderettene og en slags gryte med indrefilet var helt på det jevne. Jeg begynte å bli mett og erfaringen er gang på gang at kjøtt er kjøtt, og det er ganske få som klarer å få kjøtt til å stå ut som noe mer enn det. Kjøtt kan definitivt ødelegges, men den øvre grensen for hvor godt kjøtt kan bli er forvrengt til et negativ: det gjelder å ikke ødelegge det. 

Desserten kalt bomba de chocolate vet jeg at hadde blitt satt mer pris på av andre enn meg, men når det kommer til dessert er jeg ofte for mett til virkelig å nyte den. Sjokoladekrem, banansorbet, limekrem og sjokoladecrisp var akkurat sånn det skal være, mektig og søtt. Pluss for banansorbet som vakte noen banangodteriminner fra barndommen til live. 

Litt rotete service tilgis, siden det var første kveld etter juleferien, og ganske stinn brakke. Maten var skikkelig god, og kvelden ble ordentlig fin. Jeg har ikke begynt med anmeldelser. Det blir for ambisiøst, men siden nyttårs oppsummeringene har topp 5 matopplevelser i to kategorier, og jeg har så dårlig husk, så er det hjelp til selvhjelp, dette. Minner om at luksustacoen fra fredag var personlig bestenotering.