Min bror, optimisten

Jeg har to brødre, like som to dråper vann, som det heter. De er unnfanget på samme tidspunkt, båret frem i samme livmor, har nøyaktig samme gen materiale, har hatt samme sosiokulturelle oppvekstmiljø. De er et eksemplar av dette underfundige naturens sammentreff: eneggede tvillinger. Allikevel har mine brødre med tidens løp, blitt betraktelig ulike, og utviklet betydelig forskjellige personlighetstrekk. Den ene lett til sinns, alltid positiv, med en herlig bekymringsfritt forhold til livet i generelle trekk: Min bror, optimisten. Den andre er mørkere av natur, har større evne til å bekymre seg og later slett ikke som om livet er noen lek. Det er langt mer seriøst enn som så: Min bror, pessimisten. Kanskje litt i overkant å benevne han som pessimist, selv om han er sin brors motpol, han er vel snarere en realist, men for å understreke mitt poeng, I were saying: I dag skulle de ha teoriprøve, for senere å oppnå alle gutters våteste drøm: førarløyve. I forkant hadde optimisten knapt sett på innholdet mellom permene, mens pessimisten hadde brukt hver kveld den siste uka og lest til øynene gikk i kryss…og tatt prøven ett utall ganger på nettet. Forberedt til tennene altså. Og hva skjedde så: jo optimisten stod med sju av sju tillatte feil, mens pessimisten strøk, med tre for mange feil. Livet gir deg sjelden som fortjent, verken den ene eller den andre veien. Man kan godt påstå at den ene hadde flaks eller vise versa. Jeg mener dette bekrefter min teoretiske mistanke om at flaks ikke er noe du har eller ikke har, er født med som en guds nådegave eller at noen er belemret med uhell i ett og alt. Flaks er noe man får, kanskje som et slags ubegripelig belønningssystem for at man er så glad og klarer å holde tankegangen klinisk fri for negativitet. Jeg mener at det handler om den mentale innstillingen til livet generelt, tror man at ting går bra, så går det ikke så værst. Og slik har det seg at min bror, optimisten, alltid synes å lande på beina...