Livet er som en kommode - skuff på skuff, men over skyene er himmelen alltid blå. Jeg sitter og skal på jobb om en og en halv time, og har pågangsmot på størrelse med et fingerbøl. Men dagen kan jo strengt tatt bli bedre. Etterhvert.

Perspektiv er et fint ord. Det er slik som man får når man sitter og klager på hvor rotete det er i ens eget hus, selv om en aldri løfter så mye som en finger for å gjøre noe med det. Og så plutselig ser du en TV-dokumentar om en sjuåring som har 12 timers arbeidsdag, og som er takknemlig for å få noe å spise. Livet er urettferdig. Og man får sjelden som fortjent. Verken den ene eller den andre veien.