Hvis man er redd for trær bør man ikke være i skogen.

I natt har jeg vært i skogen. "Du er ikke riktig klok" var min mormors respons. Helt alene sov jeg i skogen i natt. Det var fantastisk. Det er ikke så mange som tør å være helt aleine. Jeg skal ikke slå meg på brøstkassa og selvgod si at jeg er så himla tøff. For det er jeg slettes ikke. Men jeg er ikke redd for skogen ihvertfall. Eller dyrene som bor der. Jeg er mye mer redd for mennesker. Jeg dro innover etter en hederlig arbeidsdag på 9 timer. Så pakket jeg hurtig sammen en sekk. Det eneste jeg glemte var avispapir, men det utgjorde ikke noe problem når det er en dag eller to siden det har regnet. Da er det plenty med bjørkenever tørt nok som den tørrste avisartikkel. Så sleit jeg meg oppover fra Ila til toppen av byåsen. Tok en bomtur til Kyvvannet, som jeg aldri fant, før jeg slo inn på en sti jeg veit fører til idylliske vann i bymarka. Der fant jeg meg en plett i skumringen. Og samlet sammen ved og tilstrekkelig med never og fyrte opp. Det ble et flott bål. Jeg gjorde meg flid med steiner rundt for å unngå skogbrann og spredning av ild til en antakelig lett antennelig sovepose. Så sprettet jeg en pils. Jeg var særlig fornøyd at jeg med vilje lot øljekken ligge hjemme og åpnet med snusesken. Det klarer jeg aldri ellers, men nød lærer naken kvinne og spinne, og jeg klarer å åpne en pils med hva som helst i villmarka. Så satt jeg og myste inn i bålet som en liten indianer, svært tilfreds med egen innsats. Deretter dysset lyden av knitrende bål meg i søvn. Og jeg sovnet som en stein, sliten etter arbeidsdagen og den strabasiøse turen opp. Kun en gang våknet jeg av en litt sinna and, frøs litt og vurderte behovet for å stå opp å gå på do, men lot det bli og sovnet igjen. Jeg våknet i åttetiden, tok på meg klærne i grålysningen...fuglekvitter og idyll. En magisk stemning over vannet. Jeg er et moderne menneske med moderne svakheter. Ett av de er et litt dårlig syn, så jeg måtte vaske hender og ta på linser. Det er ikke kjempebehagelig å ta på linser med speiderkrydder på fingrene, men hei, det går. Så lusket jeg innover for å samle tørrkvist til et nytt bål. Så satt jeg ennå en stund og kikket på flammene. Når jeg ser på flammene så fascineres jeg av at jeg faktisk ikke har andre tanker i hodet enn flammene. Slik satt jeg og våknet litt. Forbi meg svømte en bever. Morgenfred all over the place. Man er så lydløs. Man snakker ikke, man bare puster. Og er. Når bålet var blitt tilstrekkelig varmt til at jeg anså det med potensiale til å varme meg etter et bad, tok jeg et morgenbad. friskt. Deretter pakket jeg to skiver kvitost opppå en skive brød og stakk det varsomt over glørne til det ble sprøtt og osten svettet litt. Og spiste fornøyd. Behovene er så få. Livet så enkelt. Gledene så store. Etter en stund kom det en andemor svømmende i min retning, med åtte små på slep. Jeg ruslet ned til vannkanten og delte villig vekk av matrasjonen. Så yndige små andunger. Hei, kan jeg ta deg med hjem. Det er frydefulle øyeblikk. Og hvis du spør om jeg var redd? Nei. Jeg er ikke redd for å være aleine i skogen. Og det er fint å bevise for meg selv every once in a while at jeg kan leve i skogen. Som en liten indianer. Og jeg er ganske lykkelig da. Man får liksom tid til å tenke etter.