Carol

Det er så etterlengtet å se en film med to sterke kvinnelige hovedroller, - og uten offerroller, som tematiserer min kjærlighet, uten å gå opp i problematisering av legning. Foruten at filmen er en estetisk drøm, og at ryggen til Cate Blanchett er til å dø for, så slår det meg hvor mange gutt-møter-pike-filmer jeg har sett og hvor henrykt jeg blir når jeg ser noe som speiler mine møter, - med kvinner. Gutt-møter-pike-filmene tematiserer også kjærlighet, - den intense spenningen i en forelskelse, og fortapelsen ved å ikke få den man elsker. Alt er gjenkjennelig og universelt, men allikevel. Hvor uransakelig den mellommenneskelige tiltrekningen er. 

Å bære kjærlighet som var unevnelig i offentlighet, ikke kunne vises på et lerret, ikke ha språk. Jeg skulle ønske at jeg så historier hvor kjærligheten ble båret kompromissløst og med stolthet, som i Carol, oftere. Det er nådeløst og det er vakkert. Og jeg er fryktelig betatt av Cate Blanchett.  

Rosa jenteidrett

Det er bare en rosa t-skjorte. Men så er det ikke det allikevel. Og jeg trer inn i rollen som hun påtrengende politisk korrekte, nærmest eksentriske festbremsen. Jeg trener under tiden til Råskinnet. Et løp som absolutt markedsføres som et løp fortrinnsvis for menn. 

Derfor er det ekstra kult at vi er 15 kolleger fra jobb som skal delta, og vi er alle sammen kvinner. Det er ganske riktig et gjørmehull, men like mye et gjørmehull for ekte kvinnfolk. Motivasjonen er ulik, treningserfaring er ulik. Vi har i løpet av en lang vinter bygd viktig sosialt fellesskap rundt ukentlige treningsturer i regn og solskinn. Formen er stigende. Imaget er tøft. Lagnavnet er "Fløtt dæ". Allikevel endte vi altså opp der at vi skal løpe en mil i gjørme og myrlendt terreng iført rosa t-skjorter. Hvorfor?

(At jeg personlig ikke synes signalrosa er så innmari pent, det er faktisk lagt til side. Jeg hadde ikke protestert høylydt mot gul, oransje, eller signalgrønn t-skjorte, som alle tre gjør like lite for fargetonen i ansiktet mitt, som rosa. Det er heller ingen kritikk av den fabelaktige lagføreren vår som organiserer, motiverer, belønner og arrangerer treninger og sammenkomster så det er helt rørende. Det er fabelaktig på alle måter. Jeg bare klarer ikke å holde kjeft.)

Kvinner som løper er usexy og skader idrettens anseelse, dessuten...

Bildet er tatt i 1972. Det er 44 år siden Gerd Von der Lippe og Ingrid Ellingsen trosset kvinneforbudet og løp "vårens vakreste eventyr", Holmenkollstafetten, under mannlig dekknavn. Politiet tok stafettpinnen etter andre etappe, og en blomsterkvast måtte gjøre nytten resten av løpet. Kvinnene ble kalt inn på teppet i Norges Friidrettsforbund og straffet for brudd på tre regler: 

• Å ha deltatt i en konkurranse forbeholdt menn
• Å ha skadet idrettens anseelse
• Å ha løpt for en klubb uten startberettigelse - 

Tre år etter ble kampen kronet med seier: I 1975 stilte 30 kvinnelag, med til sammen 450 løpere, til lovlig start, og deltakerne ble jublet fram fra begeistrede tilskuere. Vi er ikke der lenger, men det finnes fortsatt mange eksempler på hvordan kvinner som bedriver idrett enten blir kritisert fordi de er litt for lite kvinnelige, eller de blir forherliget fordi de er kvinnelige selv om de bedriver idrett. Vibeke Skofterud som gikk Vasaloppet åtte minutter raskere enn noen kvinne hadde gjort tidligere, og fikk en blomsterbukett som premie. Siden toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann. Marta Vieira de Silva, verdens beste kvinnelige fotballspiller, som "spiller fotball som en mann" i følge VGs sportskommentator. Norske Inger Bikra er 120 ganger EM-og VM-mester i vektløfting, men nesten aldri omtalt i mediene. Hun er ikke ung. Og heller ikke så pen. Sprinterhåpet Okparaebo får flere oppslag på kroppen sin, som objekt, enn det hun bruker kroppen som et redskap for å oppnå: nemlig å løpe raskest i verden. Eksemplene er mange og lista er lang. Historien er full av kvinner som har tilkjempet oss retten til å delta, og nåtiden er fortsatt full av kvinner som må rettferdiggjøre plassen. Det er to år siden man i en bergensavis kunne lese at "hvis du ikke er bygget som Florence Griffith Joyner er løpende kvinner ganske usexy". En annen bergensavis fulgte opp i år med denne artikkelen. Feminisme er ikke å applaudere sine medsøstre i ett og alt. Å lete etter årsaker til hvorfor jeg er den eneste som synes det er et lite skår i løpegleden å stille til start i et "manneløp" ikledd rosa, det er ikke å pisse i KK-milchampagnen. Det er feminisme. 

Jeg er nok en typisk guttejente....
Det er dypt nedfelt i vår kultur at fysisk lek, konkurranse, og trening er en guttegreie. Det er derfor det er så mange såkalte guttejenter blant oss. De mest positive egenskapene jeg kan tenke meg er knyttet til hankjønnets "natur": tøff, modig, sporty, leken, real, morsom, avslappet, og ujålete. Rask og sterk likeså. Egenskaper man per definisjon ikke har dersom man er en jentejente. Begrepet guttejente er jo et litt hjelpeløst forsøk på å tilrive oss en flik av de kule personlighetstrekkene som gutta har fått eiendomsrett til. Et personlighetsran av oss jenter og et åpenbart paradoks som sier noe om hvilket behov som finnes blant jentene for å utvide rammene jenterollen innebærer. 

Heldigvis hjelper markedskreftene guttejentene med å opprettholde vår naturlig underdanige posisjon som guds kladdverk. Om du går inn i en hvilken som helst sportsbutikk er det som å bli slengt rett tilbake til fødestua. Vi følges tett opp hele veien fra det rosa babypleddet, via klær med fantasiløse og stereotypiske fremtidsprognoser, til rosa sekk og blyanter med fjør i toppen. Når vi endelig får bestemme sjøl henstilles vi til treningsklær i ulike nyanser av rosa. Rosa er ikke bare en hvilken som helst farge på paletten. Det er den fargen som i samfunnets kontekst tilskrives de feminine, uskyldige, ufarlige og umyndiggjørende egenskapene til jentejenter.

Jeg er klar over, på den smertelige måten, at flere av mine medløpende er medløpere for fargekoding av jenter som trener. De velger rosa, fordi de liker rosa (nå er det jo ikke slik at sportbutikken gir dem noe særlig valg), -det er greit. Noen jenter elsker rosa. Jeg tror allikevel det handler om at jenter som trener seg svette og segneferdige, bustete på håret hår og grimete i ansiktet, - det er så lite feminint og antatt lite attraktivt for menn, at rosa treningstøy står som et "unnskyld ukvinneligheten, jeg går egentlig i korte skjørt og høye hæler til vanlig. Dette er bare midlertidig". For vi trener hardt. Det er ikke noe trippetur i skog og mark. Og vi har ingen betenkeligheter med å ta oss ut, være rødsprengte og dryppende av svette. Musklene synes og vi er både tøffe, modige, sporty, raske, seige, og sterke. Allikevel, som et P.S i margen, må vi minne oss selv og menn på at vi er prinsesser after all. Det er jeg i mot.  

Jeg er for sexy jenter. Og i denne historien synes jeg damene som brøt reglene og løp Holmenkollstafetten vinner missekåringen. 

Å tale eller tie

Det er søndag og jeg sitter og myser ut på sola. Man tar med seg de solstrålene man kan få i februar. Selv om det er for kaldt til å sitte ute og lese avisa, uten å få rim på ryggen og nesedråpe. Avisa leser jeg allikevel, og ramlet over en spennende kronikk av Anita Brask Rasmussen i Klassekampen. Hun gjengir antropolog Dil Bachs forskning på den økonomiske overklassen.

Jeg leser om interessante funn om overklassens vektlegging av det sosiale. Mitt, ganske begrensede, nærbilde av den etablerte økonomiske overklassen i Norge er preget av ett vesentlig etterlatt inntrykk: De vet hvordan man får andre mennesker til å føle seg vel. De er ganske hyggelige. Og det gjør dem vanskelig å mislike. I mine øyne får det dem til å fremstå overfladiske, -  De er konversasjonens mestere. Jeg tror ikke de lærer disse ferdighetene, de oppstår, overføres, fordi det er sosial valuta. Ganske tidlig kopierer små overklassebarn denne atferden og erfarer at den blir belønnet i selskapslivet og rundt middagsbordet. Høflighet og sosial oppmerksomhet er helt naturlig for dem. Det er en svært sterk sosial markør, og preger hvordan de oppfatter seg selv og andre, og dermed hvilke muligheter de får i livet. Det er en nesten instinktiv veloppdragenhet. Og det smører de økonomiske, kulturelle og sosiale tannhjulene  på veien til makt. Det er dårlig stil å vise sin økonomiske rikdom, men det å vise sosialt overskudd og demonstrere at man både har tid og evne til sosialt engasjement er en iscenesettelse av seg selv som rike, som er innafor, moralsk sett. Man forkler pengene i etikette og hengivne passiarer. Det slipper man unna med og det bringer en langt og forbi.

For er det ikke, når jeg tenker etter, mye det min, hva jeg litt pompøst tenker på som, klassereise, består i? Jeg kommer fra en fåmælt familie. Man snakker ikke i utrengsmål og omsorg uttrykkes i handling, ikke i ord. Det er en dyd med den korte, og gode replikk. De langdryge resonnementer, vel formulerte argumentasjonsrekker og velmente komplimenter er for jåleri å regne. Man kommer ikke særlig langt med det. Det verdsettes ikke og dermed mister det sin verdi. Det er ikke sosialt gangbar valuta. Og skillet mellom oss og dem går også her. Arbeiderklassen har ikke ordet i sin makt, og allerede der tapes makten. Både definisjonsmakt og reell makt. At vi, som familie, kan fremstå som både ubehøvlet, frekke og kalde forundrer jeg meg ikke over lengre. Det tok lang tid før jeg synes det var greit å gi noen en klem til hilsen, - og det aller verste min familie kan utsettes for er uvirksomme dager hvor man sitter i den gode samtalens klamme vold. Jeg har lært å snakke, for pratens skyld etter at jeg ble voksen. Underveis. Og denne trangen til samtale og ord gjør meg til en marsboer rundt middagsbordet hjemme.



Jeg har aldri tenkt på det før. Og så måtte jeg uttrykke det her. Litt snobbete, i grunn.

Invictus - henda mot himmeln

Henda opp i lufta

Pannen mot baren, nå sprenger vi taket

Havner i himmeln, der englene gråter

Byen er vakker, - alt tilgis, elskede

Henda opp i lufta

Vi skal bli fulle, livet er meningsløst

Hvem bryr seg?

Natten er vakker

Du er som natten

Og vi er vinnere igjen. 

Tror du at du og jeg kommer til å seire i dette racet?
Det finnes bare du som kan gi meg den følelsn 

Tror du at du og jeg har en sjanse mot alle andre?

Av at ingenting er for sent.

(Fritt etter Petra Marklund)

Feila fra i går

Jeg har et forslag til et helt nytt fagfelt. Faget er en slags sammenslåing av kontrafaktisk historieforskning og økonomi. Det kan godt hende at faget allerede eksisterer, hva vet vel jeg? Om faget allerede finnes, vil jeg i det minste ønske at disse økonomnissene løftes frem og bæres på gullstol inn i beslutningstakernes korridorer. Det er ikke så populært med gullstol, kanskje, men jeg lar det stå. FN har helt sikkert en bråte med menn i stramt knyttet slips som på trøtteste vis kan gi meg de røde tallene, ned til minste øre, for klimaignoranse. Det totale regnskapet for at vi velger å ikke gjøre noe med klimakrisa er vel plottet inn i excel-ark allerede. Men den krisa er på en måte helt ny, så den teller ikke akkurat her. Det er helt udiskutabelt at her trengs det handlingens kvinner og menn, som svinger kostene litt faderlig fort. Men det finnes også en hel haug av "gamle" kriser, som vi på deprimerende vis, så deprimerende at det er pinlig, ikke klarer å styre verden ut av. Det er så repetativt at mediene ikke orker å rope ulv før det brenner på dass, og døra har gått i vranglås. HVA om man hadde satt noen kalkulatortyper, som kan sin historie, inn på å beregne kostnadene ved å ignorere store problemer under oppseiling? Problemer som vi har sett før. Ei lus som vi bør kjenne så godt at vi tar den før den har satt hæla i bakken. Og ikke bare beregninger i harde tall, selv om det er lettest å få politikerne til å lytte til, men i tapte verdier, ikke kroner-og-øre-verdier, men mellommenneskelige moralske verdier. Det er ikke mange stemmer å hente på å avverge en krise, kontra det å rydde opp i en katastrofe, men historien har nå ett og annet å lære oss om hvilke tegn i tiden vi har å ta på største alvor. Strutseoppførsel er ut. Utsagnet "Peace in our time" er kjent som tidenes mest naive tiltro til at store problemer har enkle løsninger. Vi har ikke råd til å tro at bare vi kniper øya hardt nok igjen nå, så vil problemet forsvinne, selv om det ikke gjorde det forrige gang eller gangen før der, - som dugg på den første utepilsen på Aker Brygge. Dugget fryser til.

Kontrafaktisk historie er en metode i historiefaget som handler om å vurdere betydningen av historiske hendelser man endrer. Historikere er ofte forsiktige med å diskutere hva som kunne ha skjedd, fordi det prinsipielt er umulig å vite hva som hadde skjedd om utviklingen hadde gått i en annen retning. Det tar form av spekulasjoner, - ja vill gjetting! Og er det noe politikere ikke gjør så er det å gjette. De forholder seg til vitenskap, slik som Siv Jensen, som trenger litt mer forskning for å la seg overbevise om at klimaendringene er menneskeskapte, og ønsker å holde dørene åpne for naturlige variasjoner i enda tretti år. Med andre ord; Ville spekulasjoner, - det må vi kunne si at de begir seg inn på med jevne mellomrom. Det er som de med vilje legger ut på ei falleferdig hengebru, belagt med spikermatter, på en litt slarkete sykkel, uten bremser og med ballongdekk, lastet til randen med eksplosiver, og tenker at troen har hjulpet så mange, at hvis vi bare får denne doningen til å fly, -

Katastrofen er ikke til å unngå. Det synes så opplagt at å tro at man kan bombe land på land tilbake til steinalderen, uten å lansere økonomiske pakker som ville fått Marshall-hjelpen å fremstå som 50-lappen i anledning konfirmasjonsdagen, fra naboen, så vil det gå galt. Det vil gå galt! Det går galt. Hver gang! Det er helt unødvendig å spekulere i noe annet. Politikere skal ikke få panikk, men kanskje er det å anbefale å få litt mer panikk, litt før? Kanskje burde flyktningkrisen fått oss til å få hysteriske anfall for fem år siden?

Så kan man kanskje innvende at det vi skulle gjort for fem år siden, det kan vi ikke tenke på nå. Nå står vi til haka i dritt, og da får vi værsågod få panikk nå. Det som har skjedd får vi ikke endret på. Det kan ikke fortsette å overraske oss, at selv om vi er plassert veldig langt mot nord, og stort sett er fryktelig langt unna alt som skjer, - så vil problemet nå oss også. Er det noe historien har lært oss så er det at det som er vondt kan bli verre. Det er nesten ikke grenser for hva slags vondt menneskeheten har klart å klusse til til verre. Mange ganger ved å gjøre for mye, men jeg tør påstå like ofte ved å la være å gjøre noe som helst. Der hvor historikerne er skeptiske til kontrafaktisk historie, har økonomene døpt om metoden og gjort det helt stuereint ved å kalle det scenarioer. Så er det det hodet mitt er fult av for tiden; dystre scenarioer for fremtida Kluss, rot, ignoranse og latskap. Nok er nok.

Slutt å peke på andre.
Slutt å innta en sutrete offerrolle.
Slutt å folde henda å håpe på det (nest) beste.
Slutt å stikke hodet i sanda.
Slutt å spekulere i at usannsynlige løsninger vil åpenbare seg på mirakuløse måter.
Slutt å toe hender.

Start å nøst opp, der det gikk galt. Lag en to-tre scenarioer av hva det vil føre til å la være, hvis det hjelper på motivasjonen. Og så:

Begynn å rette opp feila fra i går.