Kjenslig

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Hele dette året har vært et langt forsøk på å trekke pusten. Trekke pusten og senke skuldrene. Men det har vært som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Det er ikke lenger mørkt når vekkerklokka ringer. Jeg sover med vindu åpent og i kveld lukter det syrin. Og elva bruser forbi. Og lammene breker, og mor svarer. Jeg sovner med hodet på puta og ingen ligger inntil meg.

I går var alt feil. Og jeg var sliten. Mest av alt sliten av meg selv. Nervetrådene lå utenpå i går. Så følsom at bare et vindpust kunne gjøre meg ustø til beins. Etter tre terapautiske samtaler var det litt lettere å se klart gjennom tårer. Dette blir veldig rotete. Men det matcher egentlig dagene. I natt kom det en grå hoppdress og spurte om jeg sov. Og jeg spiste eple og drakk et glass melk, mens vi snakket om viktige ting.

Alle har noen som de ville valgt hver gang, uansett. Hver eneste gang ville man valgt denne personen, og man vet det selv. Og man tenker at faen. Og så tenker man faen heller tusen ganger til. Og man tenker at om man hadde bodd et annet sted? Man har ikke engang fått en skikkelig start, kanskje. Selvfølgelig kan det hende at man blir lei av hverandre, men man vet ikke dette ennå når det begynner. Man vet ingen verdens ting. Og så begynner man, og så glemmer man hvorfor man i det hele tatt har likt denne personen. Og sånn går det. Det er vel derfor folk skiller seg. Selv det lykkeligste paret du visste om for 4 år siden kan legge seg ved siden av hverandre og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle til slutt, om vi ikke jobber for det.

Jeg er en snill person. Ganske morsom til tider. Jeg prøver å være flink. Jeg prøver å være en bra en. Kanskje blir jeg ensom, kanskje jeg kjeder meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Om bare noen måneder, så er det folk overalt, og jeg har bodd et annet sted en stund, og alt skal være annerledes.

Kva er det med kofferten din? sa Jean-Jacques. – Kvifor blir han plutseleg så jævlig tung? – Han har lett for å misforstå, sa eg.

• Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom (...)Vi skulder alle Gud ein død, slik vi skulder Lånekassen penger. (Sveve over vatna - Ragnar Hovland).

Jeg er i byen som for alltid vil minne meg om det glade studentliv. Ikke fordi jeg alltid var så glad da jeg var student. Men fordi jeg har malt den tiden med den nostalgiske penselen. Den som er rosa. Jeg husker nesten ikke hvordan alt sammen var. Hvordan vi var sammen. Alt har blitt historier som jeg noen ganger forteller. Som hvis noen spurte meg om hvorfor jeg skal vandre gatelangs aleine i byen i dag, og gå opp til festningen og se ut over byen, "Fordi det var det jeg pleide å gjøre når verden og jeg ikke spilte på samme lag, da jeg var student". Og jeg tenker på alle historiene, og alle menneskene som ender opp med å bli til historier, i stedet for mennesker. Og snart blir dette året også en historie jeg forteller. "En gang i 2010, gikk jeg rundt i en dal ingen hadde hørt om, og var lærer. Tenk det."

Og vi skal forsvinne, og vi skal forandre oss. Og vi skal glemme. Og det er noe paradoksalt i at når man er lærer så slutter året om våren, når naturen begynner sitt. Og høsten - ja den markerer starten på alt.

Ungdomsskolen all over again.

Jeg følger med på Paradise Hotel. Og jeg står for det. Selv om det er totalt politisk ukorrekt. Selv om det drukner i lav moral, arroganse, og fordervede livsverdier, og produsentene har den totale kontroll på hvem som står igjen som den "verdige" vinneren. Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ’kule’ mennesker. Det går hardt for seg. De er utro, svik og tårer, baksnakking, drikking, krangling. Og sex. Alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er norske og i 20-åra. Forskjellen er at man kan stå trygt på utsiden av "spillet", og vite at man er trygt forankret i sin egen person. Man kan bare være flue på veggen, og prise seg lykkelig for at man aldri igjen skal delta i virkelighetens paradise hotel. Ungdomsskolen. Jeg lever meg inn i dramatikken. Og fryder meg over å sette på pauseknappen i mitt eget liv hver kveld kl. 21:30. For så å kunne trykke play en knapp time seinere.

Det er først når livene våre blir marginalisert, når våre eller våre nærmestes basale forventninger ikke lenger er innenfor rekkevisse at spørsmålene vedrørende verdighet invaderer våre liv. Hva betyr mat? Håp? Frihet? Vennskap? Blodsbånd? Seier? Penger? Helse? Ensomhet? Sorg? Makt og avmakt? På sett og vis marginaliseres hverdagen til deltakerne i Paradise. Det står riktignok ikke om liv og død. (selv om parsermoniene er et være eller ikke være). Men det berører da noen sentrale verdier. Betyr 300 000 mer enn et vennskap? Tillit og fair play. Det er mye plastikk. Men innimellom der kan jeg faktisk skimte trevirke.

Det var min forsvarstale.

Beredskapsplan for mai måned.

Det er lett å hylle mai. Måneden som har alt. Tørr sykkelasfalt, hvitveis rett rundt hjørnet, årets beste dag (17.mai), isnyheter i butikken, snø i fjellet og nyutsprungen russ i låglandet. Livet er tilbake. Sola varmer.

Det er altså mai. Og i år som i fjor, som året før der, slik det ofte er her, står det annuelle slaget mellom skolens elever og russen.

Som lærer vet jeg at alt som skal gjennomføres i praksis, må ha en plan. Og før en plan kan foreligge må det være minst ett møte, gjerne to. Ett møte for å drøfte behovet for en plan. Her er det sjelden tvil, og flertallsvedtak bankes igjennom uten skussmål. Planlegging av planen ratifiseres og anordnes. Så gjennomføres møte to, hvor den aktuelle planen formes. Jeg kunne fortsatt om hvordan møtereferat fra møte 1, danner grunnlaget for saksgangen i møte 2. Men jeg skal la være. Vi ender som regel opp med en plan.

Den siste uka har jeg imidlertid befunnet meg i en rådvill, og til min store forundring, planløs situasjon. Jeg har stått overfor en situasjon som krever en praktisk løsning. Uten å ha en plan. I en hel uke nå har jeg vært ansvarlig for vaktholdet av et rikholdig våpenlager. Jeg har møysommelig låst inn flasker, bøtter, vannballonger, vanngevær, av diverse rekkevidde (vanngevær måles ikke i kaliber, men i rekkevidde. F.eks. 61 cm kammo), og vannpistoler. Jeg har skjønt at militær opprustning hører med til maiforberedelsene i bygda, men har lurt fælt på rekkevidden av kamphandlingene. Så jeg så meg nødt til å forhøre meg blant de eldre, om hvordan bataljen skulle utkjempes. "Få alle unger ut, skalk alle dører". "Ikke lås opp lekeskuret - da forsvinner lekene". "Forsøk å hindre dem i å gå i elva etter forsyninger". Herre Jemini. Dette er alvor. Dette er krig.

Kl: 11:57 i dag gikk flyalarmen. Fotsoldatene grep våpnene, idet den røde armè gav seg til kjenne, med den umiskjennelige "tu-tu-tuu-tu-tu"-reveljen. På få minutter var skolegården forvandlet til noe som minnet mest om en polsk riksdag. De rødkledte var de første til å åpne ild. Og fikk inn flere gode 10liters trefninger før bondehæren våknet. Underlegne i størrelse, men overlegne i antall, fikk de røde også seg noen våte sverdslag, av de tapre små. Som ekte våpenbrødre stod elevmassen skulder mot skulder, med kampmoral og mot. Det er nesten til å la seg imponere av den mobiliseringen de la for dagen. Noen få passifister smøg seg innimellom og plyndret til seg noen russekort. Slik bølget kamphandlingene frem og tilbake i rykk og napp. Kapitulasjonen og freden kom 12:11, etter en kort våpenhvile, etterfulgt av krampeaktig blitzkrig mellom små grupperinger på begge sider. Lynkrig, uten noen åpenbar seierherre. Begge lag stod tilbake som en sørgelig hær av dryppende våte katter.

I løpet av det første minuttet hadde jeg fulgt instruksene, fått unger ut, avskjært all vannfylling, og trukket meg tilbake. Det gikk fint. Riktignok kunne jeg vri opp samtlige elever da vi trakk oss tilbake til bunkersene. ("Christine?? Jeg er så blaut, kan jeg ringe hjem og spørre om skift?" Ehm. Nei.) Og jeg hadde mest lyst til å henge dem opp til tørk i vinduene de påfølgende timene. Adrenalin er en type rus. Men uansett; vi har planer for gud hjelpe meg absolutt ALT annet; Vi kunne koste på oss en beredskapsplan for krigshandlinger i mai. Eventuelt avblåst hele krigen. Fornuftens røst i galskapens tid.

Fred på jord.