Hamsun, Bach og Alfa-bølger

Jeg innser at dette er totalt uinteressant for uinnvidde, som IKKE tilbringer påska på en klam lesesal fordypet i norsk2-pensum. Så jeg gjør dette mest for avvekslingens skyld, og fordi det ikke er totalt unyttig, sånn med hensyn til repetisjon. Veldig lite resepsjonsvennlig av meg. I know. I dag har jeg til og med sittet å hørt på Johan Sebastian Bach. Fordi jeg har lest et sted at barokkens rytme letter og forsterker innlæring. Dette fordi barokken har en takt på 60-70 slag i minuttet, noe som er identisk med hjernens alfabølger. Alfatilstanden har mellom 8 til 12 sykluser pr. sekund. Dette er den ideelle læringstilstanden, en tilstand vi kaller for avslappet konsentrasjon. Mange vil oppleve dette som en "halvdøsig" tilstand og tro at på dette nivået går konsentrasjonen og evnen til innlæring ned. Dette er ikke tilfellet. I alfa-tilstand kobles underbevisstheten inn i læringen, noe som blant annet styrker langtidshukommelsen. Når du befinner deg i alfa-tilstand flyter informasjonen fritt mellom hjernehalvdelene, og gjennomstrømningen i corpus colossum er veldig mye større i denne tilstanden. Dette er jo helt besnærende. Og jeg merker at jeg er så lettkjøpt for slike teorier akkurat nå. Om noen hadde fortalt meg at å spise artisjokk hengende opp ned hadde gjort dette enorme pensumet enklere, så hadde jeg LETT gitt det et forsøk. For hva hvis, liksom??

I dag har stått i Hamsuns tegn. Jeg har tatt Inge Eidsvåg i hånda og sammen har vi vandret inn i kongedømmet Hamsun har skapt. Har på mange måter forsøkt å krympe og komprimere Hamsun-året til en liten dag. Og jeg er fascinert, og begeistret og bergtatt. Av den implisitte forfatteren Hamsun. For en magiker med ord. Det er ikke bare språklige lykketreff. Han hadde bare 29 bokstaver han som alle andre, men som han kunne kombinere disse. Hør på dette:

Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt! Øine som raasilke, armer av rav! Bare et enkelt blik av hende var forførende som et kys og naar hun kaldte paa mig jog hendes stemme mig som en straale av vin like ind i hjærtet.

La spille med vår over jorden!
Og inn i den store naturens musikk
der nynner en lyd fra mitt hjerte,
en takk for hver vår jeg fikk.
Det dunker som hovtramp i brystet av glede
og øyet blir vått av væte.

Lykkelig? Neida! Om lykken kom så ville jeg bare se lenge på den og stirre på den, så ukjent ville den være. Nei, men det er naturligvis småstunder som er litt bedre enn andre stunder.

Hun hadde vel vært ærbar av mangel på fristelser.

Å være så klok at man har vett til overs…

Han var nazist. Ja. Ingen tvil. Men man kan ikke anta at en som skriver godt også er et godt menneske. Man må skille den implisitte forfatteren fra den historiske forfatteren. Den historiske Hamsun var laaangt fra plettfri. Men han er ikke blitt satt på noen sokkel for evig tilbedelse, men stadig diskutert og satt under lupen. Hvem kom vell på sokkel om plettfriheten skulle være den eneste målestokk? Gud bevare oss alle fra å bli gjennomskuet.

Å kænn du redde væla ved at du sitt å tenkje, og læs og sputte skrå...

I dag har jeg fordypet meg i Per Thomas Andersens "Norsk litteraturhistorie", nærmere bestemt sagalitteraturen, og da helt presist ættesagaene, og så har jeg lest litt om Hamsun og hans modernistiske OG ny-realistiske romaner. For som i så mange ting var han en slags Ole Brumm, "ja, takk. Begge deler". Og så har jeg lagd leseplan for uka. Til tross for at jeg ramla på fylla i går og, så er formen i dag fin-fin, og har faktisk fått gjort litt. Til tross for at team-trafikk gav meg motbør så var jeg på plass på lesesalen før sola stod som høyest på himmelen. Synes ikke det er så værst til palmesøndag å være.

Jeg startet dagen med å se president Obama adressere en enorm folkemengde om fremtidens problemer knyttet til atomvåpen. Ja - jeg ser at han kanskje er i overkant pompøs. Men vi har i det minste fått en president som ikke oppsummerer Iran og Nord-Korea (som forøvrig feiret talen med å skyte opp noe greier av kjernefysisk karakter) "that's a serious problem - we'll take care of it" med tjukk texasaksent. Verdens mektigste mann er svart, jeg har lært meg at Ibsens antakelige siste ord var "tvert imot!" - verden går nå fremover selv om jeg sitter her på lesesalen og "tenkjer, og læs og sputter skrå..." (Alf Prøysen).

Peppersvennvisa

For hjerte mitt har skofte, som hjerter gjør så ofte.
Je har møtt mange jinter, som nå er langt a lei
Og mange har je nare, og mange nare meg
Nå sitt je her åleine
og tenkjer litt og meine
men om je tenkjer riktig
det blir en sak for seg

Je tenkjer meg en stæga
med mange mange trinn
der giftegæ-æ'rn ungdom
skal møte maken sin
så finn du den du meine, er den eneste og eine
og suns at hu står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjem det rare verset
som je nesten itte kænn
for ælle har sin stæga i sin egen tankes lænn
og om du står på stægan din, med jinta jevnhøgt trinn for trinn
står jinta på sin egen, ved himmelportens grind

så møtte du ei jinte,
du sjøl var litt for god
det var for stutt ved jorde, på stægan der hu stod
du tenkje det lyt vara
og lette jinta fara
for sjøl så rei du lykkelig på regnbågåns bro

Det skal så lite skjælja, før stægan blir for stor
et navn med gammal klang i, litt ros du fækk i fjor
en tanke fin og drømmeblå
som begge går og gjømmer på
og derfor knuse ændre med jønnbeslåtte sko

Å jinter, Å jinter, Å hjerte mitt for dekk
nå går je her som peppersvenn, og dæinser litt og drekk
og rulle over eine
ja, en har det best åleine
det er den gamle visa for den som ingen fekk.

Skal itte undervurdere'n Prøysen. Skakk hæl itte skakk.

Påskeharene på Rotvoll

En overskyet lørdag i Trondheim i dag. Og jeg har sovet helt til jeg våknet av meg selv. Herre jemini det var godt. For første gang på veldig lenge føler jeg meg uthvilt, og har brukt formiddagen på å kompensere for forråtnelsen som følger av å sitte på rævva å lese pensum 80% av døgnets våkne timer. Føler meg helt ny, faktisk. Mentalt klar for å bunkre meg opp på kapellet hele påska igjennom. Det blir ei fredelig høytid, det er iallefall sikkert. At eksamen nærmer seg er nå behandlet ferdig av hjernen. 16. april gjelder det. Jeg har gått igjennom alle fasene (nesten). Jeg har latt det synke inn. Deretter tok panikken tak, og jeg forstod at hver time teller. Deretter resignerte jeg, og fant ut at å komme igjennom pensum ikke lar seg gjøre på 2 uker. Dette resulterte i opprettelsen av gruppen "A på norsk muntlig", som nå har fordelt pensum og lest hvert vårt, for så å samle en ikke ubetydelig bunke notater til felles nytte. Å trykke på pauseknappen i livet var vært sørgelig. Og nå er jeg inne i "dette skal jeg faen meg klare"-fasen. Skyldfølelsen over å ikke ha åpnet ei bok tidligere i semesteret har jeg hoppet galant over. Aksepten for at skippertak er min måte har for lengst landet i mitt unge sinn.

16. april folkens. DA! DA skal det feires. Enten det blir A eller Ø på eksamen. Da skal det feires.

My so called life...