Slipp løs - det er vår!!

Vårtegn skal være rituelle og banale: Lukta av tørr asfalt, naturen i byen. Den tomme lommeboka. Vops, blakk i vår igjen, hvorfor er jeg alltid blakkest i mai? Men en is koster nesten ingenting. Den kalde, mørke tida er over. Først nå når det er slutt, forstår jeg hvor deppa jeg var. Nå er det lyse morgentimer. Lange kvelder. Fem-seks timer søvn holder. Våren er kicket. Lykkepillen. Jeg bare sykler. Suser gjennom gatene, med vidvinkel og zoom, tar inn menneskene, pulsen, støyen, byen min, Trondheim. Fregner og rødruss, med rølpete pågangsmot, tut og kjør, og snekkerbukser som slenger, og pupper. Og alle dei fine jentene. Hvor var de i februar? Hundebæsj, utepils, snart 17.mai, engangsgriller, flørt og forelskelse, pollenallergikere som nyser. Før hadde alle en vårforkjølelse. Nå vet alle at det er allergi. Korps. Postgirobygget på radioen i år igjen, tar det aldri slutt? Og midt oppi denne euforien skal jeg klemme ut av meg 15 sider om nabospråk. Ikke én motivert celle i skråtten. Men shit au. Det må nå gå - nå når det er vår.