Det er 18 mai. Nasjonal bakrus dag. Hele denne helgen har vært en utopi. En selvforherligelse ut av en annen verden. Først grand prix på lørdag, der hele Norge går ut i en sånn spontan allsang fra lørdag kveld, og langt langt inn i søndagen. Og så er det 17. mai som jo er en folkefest av de sjeldne. Alle var glade. Kanskje med unntak av ei kjerring i øverst i Nordre, som følte for å lage litt dårlig stemning. Men ellers var ALLE glade. Jeg så rundt meg i går og ALLE har pyntet seg. ALLE nynnet på den fairytale-låta og ALLE spiser is. Og naturen har jo på en måte ejakulert langs veier, gater og torg. Det er så grønt. Og sola virket nesten som om den hadde ligget til lading siden i fjor. Det var et eventyr. Jeg gråt litt da barnekoret stemmet i med "Ja, vi elsker" mens jeg stod å strøyk skjorta mi på morgenkvisten, jeg ble blank i øya da krigsveteranene marsjerte ned Nordre til jubel og applaus. For en nydelig, nydelig dag.

Jeg mener at 18. mai burde vært fridag. Og det mener jeg ikke fordi at jeg sitter på skolen i joggebukse og har en fingerbøl med tiltakslyst akkurat nå. Jeg sier det ikke bare på vegne av meg selv. Jeg mener at hele det norske folk burde få lov til å holde på til de slukner den 17.mai. Jeg så små barn i går, i 22-tida, som gikk rundt og fortsatt var på høygir. Det er ikke mulig å gå å legge seg. Ikke nok med at det er slemt at folk skal på jobb den 18., men at folk skal ha eksamen 18.mai det synes jeg strider mot alle regler. Det er så man skulle satt seg på et fly til Haag og tatt opp dette her. Det skulle ikke vært lov å ha eksamen 18. mai. Jeg skjønner at man må ha eksamen, det er jeg helt enig i, man må jo se hva man har lært. Men eksamen 18. mai det er faktisk noe av det slemmeste jeg vet om. Å sitte her å drikke kaffe og blogge fortoner seg i så måte som en drøm!

Det som er litt slitsomt med avisene i dag er at de for 100. dag på rad dreier seg om Alexander Rybakk. Jeg må innrømme at jeg var litt lei av Rybakk allerede før lørdag, og sånn skal det jo ikke være, men på grand prix så merket jeg at hadde jeg hatt en fele så hadde jeg tatt den fram, og jeg var med på allsangmaraton, og paljettene satt løst og jeg var med på festen og jeg synes det var UTROLIG morro at vi vant. Jeg satt jo med hjertet i halsen under hele grand prix, litt fordi jeg ville at Norge skulle vinne, men kanskje mest fordi det hadde vært helt krise hvis Island vant, som kom på en god 2. plass. Tenk hvis Island plutselig skulle arrangert Grand Prix til neste år? De ha'kke en krone, altså, de står til rett under arma i gjeld. Det hadde blitt sånn utendørs telt-grandprix.

Og så må jeg bare få kommentere Synnøve Svabøs kommentering av finalen. Hun hadde mye å si, det skal hun ha. Det var innimellom en pause på noen sekunder - i showet, DA kunne hun ha snakket. MEN nei! Hun venter til de begynner å snakke, da begynner hun å snakke. I vinnerøyeblikket velger Synnøve Svabø å snakke om puppene sine, det er vanskelig å konsentrere seg. Vi vinner Grand Prix for 3. gang i historien, det er 14 år siden sist, og så står det ei dame å jabbe om puppene sine??