Glad Påsk 08

Hei igjen godtfolk! Da er jeg her igjen, tilbake etter hyttetur med potensielt fremtidig svigerfamilie og andre utfordringer. Den festlige delen av påsken offisielt over. Vell hjemme i Trondheim venter pliktene. Mari har nattevaktshelg og jeg ser på Notting Hill og skriver påskeblogg. På kveldstid that is. Om dagen må jeg skrive fagtekst, praksismappe og søknader på skole etc. Mye å gjøre før avreise Syria. Men. Hyttepåske har det vært. Det har vært over seg hyggelig. Finværet lot ikke vente på seg og vi har nydt vidunderlige dager på ski, både på fjellet og i trekket. Onsdagen tilbrakte vi i skitrekket. Jeg på slalom, lånt av svigermor, og etter å ha fornærmet henne tilstrekkelig ved å insinuere at jeg veier betydelig mindre enn henne, med et forslag om at skiene måtte stilles inn der etter, var det duket for bedagelige svinger i melissnø. Med sola i fleisen og god gli blir det glad-påske!

Snowboard-babe'n min i bakken. Jeg var mektig imponert over triksene hun dro. Ingen tvil om at snowboard krever mer skills enn slalom. Og til tross for litt rust i starten, fire år siden forrige tur i half-pipe'n.

Pause i sola med hjemmebakte sjokoladefylte horn.

På kvelden var det duket for bacalao hos tanta til Mari, som har hytte like i nærheten. Bacalao består hovedsakelig av tomatsaus, poteter, løk og klippfisk. Det var godt, til klippfisk å være, men jeg må innrømme at jeg kanskje ikke hadde tatt en så raus porsjon dersom det ikke hadde vært for høflighet og etikette. Familien til Mari er kanskje en tanke mer drikkfeldig enn jeg er vant med. Slik er det når to familier mikses, da er det plutselig to helt forskjellige kulturer som er vanligst. Jeg fikk til og med anledning til å smake på akevitt for første gang. Og det er sant som de sier; hverken lukt eller smak, bare svelg og smil. Kvelden endte fint. Vi kom oss i seng alle som en.

Neste morgen var det ingen tid til å sove ut alkoholen. Den ble svettet ut på vei til Blåhammerstuggu, ca 1200 m.o.h. og 1,2 mil fra Storulvan til destinasjon Blåhammar. Det var herlig føre og tilsvarende vær. Men da vinden tiltok etter vi passerte tregrensa var det trått å gå i snøføyk og sno. Vi kom opp. Selv om jeg for min del tilbrakte de siste kilometerne i et sterkt hat for lett bakglatte ski og en intens smerte i akillessenen bak i hælen. Det har forøvrig ikke leget helt ennå, så hvis det ikke det er bra igjen til tirsdag blir det en tur til legen.

Meg og svigermor på vei mot toppen. Svigermor har passert middagshøyden i livet, så jeg var mektig imponert over hennes kondisjon og skiferdigheter.

Mari på en bitteliten topp. Poenget var at jeg skulle ta bilde uten at bakken rundt vistes. Men i motsol ble dette resultatet. Bildet avslører sannheten.

Vel fremme ventet varm kaffe, to paracet mot verkende fot, appelsin, kvikklunsj og niste. Det varmet en frossen og sliten skrott.

Bilder fra nedkjøringen. Sterk vind, sol og uendelige nedoverbakker med pudder. Det var bare om å gjøre å våge å sette utfor også finne seg en passende snøhaug og lande mykt i, når farten ble for stor.

Til slutt: Håper alle har ei fabelaktig påske, med skiturer og fjell, eller utepils og bar asfalt. Alt ettersom.