8. mars for alle jordens kvinner.

Om jeg er feminist? Ja. Om ikke annet er jeg feminist i solidaritet med de millioner kvinner i andre verdenshjørner, som fortsatt ikke får skolegang, som risikerer dødsstraff for både det ene og det andre, for de som ikke kan ta ut skilsmisse, for de som ikke er herskerinne over eget liv. Så lenge det finnes kvinner som ikke er trygge, på gata eller i hjemmet handler feminisme om mye mer enn likelønn. I dagens offentlighet er det blitt populært å tegne et skrekkbilde av feminismen. I ført fotformsko, med puppene hengende og slengende, med grå usminkede ansikter, mannshatende blikk og fanatiske knyttnever. De setter hele sivilisasjonen over styr. Og resultatene er synlige: Familien er ikke lenger det den var, barn og menn vannskjøtes, og går på lykkepillen, skilsmissebarn blir feite, alenemødre oppdrar sine sønner til femininidentifiserte transkjønnete, forkvaklede sveklinger uten kontakt med det urmannlige og jentene blir lesbiske for så enten å bli prester, håndballspillere eller forlange å adoptere barn!!?

Men det er ikke så ille som man tror: Vi har ikke klart å snike oss inn i næringslivets styrerom, formuene er fortsatt trygge i maskuline hender. Enkelte sysler fortsatt med det de skal; rydder, vasker og gjør reint for folk som ikke kan gjøre rede for seg. Mottiltak er også satt igang: kontantstøtte og nedleggelse av barnehageplasser. Siv Jensen kjemper fortsatt mot kjønnskvotering og betakker seg feminisme og likestilling.

Det er lett å få kvelningsfornemmelser av formuleringer som: "Kvinner er....følsomme, sosiale" og "menn er...aggresive og konkurranseorienterte". Denne retorikken risikerer alltid å undergrave forskjeller innad i gruppene. Å være feminist handler til syvende og sist om menneskekamp. Det er en sannhet med modifikasjoner at Norge er et likestilt samfunn. Jeg vil hytte neven mot dagens oppvoksende kvinner som er utakknemlige, overflatiske og passive. Jeg kan ikke tenke meg et mer selvmotsigende begrep enn "Gucci-feminisme". Men feminisme må få et annet ansikt enn ufikse hengetryner som hater menn (derav misforståelsen om lesber: de går enten ikke til sengs med fienden, av politisk korrekthet, eller de er for stygge til å få en mann.) Som lesbisk strevde jeg altfor lenge med den idiotiske ideen om å skulle tekkes menn. At jeg fortsatt må være kvinnelig på deres premisser. Det var koselig å gå på kino med dem, jeg var stolt over å ta med en guttekjæreste hjem, problemet var at jeg aldri forelsket meg i dem. Jeg kjedet meg grenseløst i lengden og klarte aldri å mane frem et klart bilde av meg og en mann i vårt felles hjem med vårt felles barn. "Følelsen av å være fri i skuldrene, tykkhudet under fotsålene, sterk i språket, enig med magen og total i hjertet kommer når man tør (...)" (Matriark).


Men det er vanskelig å formulere en felles parole på denne dagen, for vi har ikke lengre de samme kampsakene. Rødstrømpene gjorde jobben for oss, og vi kan nyte et lovverk som forbyr diskriminering på bakgrunn av kjønn. Vi kjemper imidlertid mot mange skjulte barrierer. Vi sleper med oss en slags kvinnelighet. Kvinnelige ledere ansettes gjerne på grunn av sitt kjønn, og forventes å forandre arbeidsplassen med varm kvinnelighet. Med kvinnelighetsslepet er det alltid en fare for å bli tatt litt mindre seriøst, bli satt litt raskere i bås og fratatt individualiteten.

Det viktigste er at alle, og en hver, skal få lov til å forholde seg til kjønnet sitt, seksualiteten sin og identiteten sin på en måte man er komfortabel med, uten at det innebærer fordømmelse, diskriminering eller kritiske blikk.