Det er så mye lettere å få andre til å elske deg, enn å elske deg selv. 

Kunsten å gi slipp

Vi er annerledes og ikke lenger det vi var før den bedrøvelige gårsdag. 

- Samuel Beckett

Du er et brilliant menneske. Det er jeg usikker på om du til det fulle forstår eller har begreper om. Antakelig like greit, for du kunne komme i skade for å bli for høy på deg selv. Akkurat som at diamanter bare kan formes av karbonatomer som utsettes for et formidabelt trykk, kan det være fristende å tro at mennesker også, som deg, har blitt til en diamant på grunn av det store livstrykket du er formet av. Du er virkelig en av en million. Helt rå. En skatt. Du er det mest spennende mennesket jeg har møtt. Du har fått hjernen min til å slå saltomortale mange flere ganger enn jeg har tall på. Du har overrasket meg, igjen og igjen. Du er rastløs og trygghetssøkende, om hverandre. Jeg har aldri skjønt deg, - og det har holdt meg nysgjerrig. Det er ikke utilgjengeligheten og usikkerheten jeg har elsket. Det er gåten og glimtene av det som finnes bak alle speil. Det finnes så mye liv i deg og rundt deg, at det er meg helt uforståelig at du har ønsket døden. Jeg synes jeg ser så mye i deg, som du ikke ser. Det er lett å tenke at det var bare ønsketenkning, eller forvirret tale i ørkenen, men jeg tror ikke det. Jeg tror det finnes. 

Jeg forlot deg. For å unngå å forsvinne, tror jeg. Så da måtte jeg forsvinne fra deg. Som jeg elsker. Jeg voktet så mye på dine ord, ansiktsuttrykk, stemmeleie, at jeg ble lei meg av det. Jeg ble en innbitt forfølger i mine fortvilte forsøk på å nå frem til deg. Veldig mange ganger opplevde jeg å måtte avhjelpe og tåle dine kompliserte følelser. De gangene jeg trengte det samme, følte jeg at jeg måtte riste det ut av deg. Jeg har følt meg så mye ensom, og redd for at du ikke er glad i meg, for at du ikke egentlig vil ha meg. Din stadige ambivalens, for og imot, ble for meg, utilsiktet av deg, ganske tyrannisk. 

Den søndagen, kom jeg til punktet Clark Gable også kom: "Frankly, my dear, I don't give a damn". Jeg var ferdig med å overtale meg selv til å tro at du var i stand til å slippe meg inn. Jeg hadde blitt enig i at jeg var storforlangende, men nå var jeg ikke enig lenger. 

Jeg tror jeg så at vi skulle ha godt av hverandre. Du, en virvelvind, et kraftsenter, en terrier. Jeg, et stormens øye, en rolig havn, sterk, men ikke ubøyelig. Det ble jo ikke sånn. Jeg veksler mellom et ønske om å kjøre et spett innunder hver eneste grunnstein i mitt eget indre, vippe dem rundt med brutal makt, for å lete etter om det finnes svar på hvorfor jeg ikke kan være kjæreste med deg, eller noen av de andre jeg har prøvd å være kjæreste med. Det har gått dårlig hver gang, og den største fellesnevneren i alle mine forhold er jo meg. Eller har det med typene jeg faller for? Eller er det bare uflaks? Jeg orker ikke at det bare er uflaks. Andre ganger tenker jeg at dette er av det gode. Nå finnes det plass til den som faktisk er riktige for meg. Det ville vært synd om du holdt den plassen, når det ikke er deg jeg skal ha. Det er bare at du føltes så riktig. Det er så mye som er riktig. Typen du er, tiltrekningen, det seksuelle og intime, samtalene, opplevelsene. Jeg kan liksom ikke tro at noe som føltes så riktig, ikke er det. Selv om jeg vet at følelser er det mest svikefulle som finnes. Nå tror jeg ikke lenger at det finnes noe du kan si eller gjøre som gjør det godt igjen. Du har brutt så mange ganger, at nå knakk det. Jeg kan ikke skjønne at du ikke skjønner at du har alvorlige ting som du må ta ansvar for. 

Det er ting jeg aldri har sagt høyt til deg, og som til det fulle er betegnende for akkurat hvor absurd følelser kan være, hvor plastisk forelskelsen gjorde meg. Jeg har aldri følt meg så sterk og så svak for noen: jeg var faen meg klar for å kvitte meg med både katte, hus og hjem. Jeg vurderte å fri. Jeg hadde så lyst til å gifte meg med deg som forelsket. Nå var det jo en herrens lykke at jeg har vært ute en vinternatt før og ikke gjorde noen av de tingene. 

Da vi møttes var du på utkikk etter litt action i livet, absolutt ikke en kjæreste. Å veie for og imot er ikke så uvanlig, men den ambivalensen som etterhvert kom til syne har plaget meg. Du har ofte sagt at du er misunnelig på meg fordi jeg vet hva jeg vil. Og det er sant. Jeg vet faktisk hva jeg vil. Jeg vil ha en kjæreste. Jeg har plass i livet mitt til en kjæreste. Jeg vil ha et livsvitne, et annet menneske som er i min krok av verden, som ser ting i meg, som jeg ikke alltid ser selv. Som jeg både er forelsket i, tiltrukket av, og som kan være en samtalepartner i alt som skjer. Som kikker opp fra avisa når stemmeleiet mitt tilsier at noe er i veien, snur seg mot meg, og oppretter kontakt. Som feirer øyeblikket av at noe helt uventet koselig har skjedd, eller som kan irritere seg sammen med meg over at folk er ubrukelige. Og som kan elske meg, for den jeg er. Med hele seg. Det kan ikke du. Og det gjør meg så forbanna rasende. 

I motsetning til deg, som ikke våger eller vil, kan eller får til, å la deg overraske av livet. Jeg skal innrømme at jeg lette mye etter betryggelse og forsikring i dette forholdet. Kanskje burde jeg leita etter det motsatte. Du ble. Og du stod ved. Hadde jeg leita etter tegn på tvil, så hadde jeg ikke funnet så mange i starten. Tror jeg. Hva kan jeg ta feil om? Hva kan endre seg? Det kortet som gjorde størst inntrykk på meg, var da du siterte et dikt som sier at du ikke visste at et annet menneske kunne føles så urfett, at du kunne hente energi. Det var sånn det skulle være. Hva endret seg? Var det meg eller deg, sikkert oss. De ordene som har skuffet meg mest er din beskrivelse av meg. De ordene kunne vært skrevet av hvem som helst, med kun overfladisk kjennskap til meg. Jeg husker jeg tenkte at hvis det er sånn du ser meg, vel så er jeg helt ordinær i dine øyne. Du har i løpet av et år ikke lært så veldig mye om meg. Og du ser veldig lite av hvem jeg er. Har du ikke hatt tid til å ta inn over deg mer enn dette? 

Livet med deg ble en kamp. Først en kamp om å ikke bli forlatt. Fordi jeg var for kjedelig, for lite, tenkte jeg. Så ble det en kamp om å ikke gi opp. Jeg har prøvd så hardt å holde motet oppe, få plass, ta til takke med mindre plass enn jeg synes jeg fortjente. Og hver gang det ble inngått kompromisser var det en av oss som forstrakk oss, og måtte leve med en indre dissonans. Jeg tror at for deg så er livet en kamp. Eller, på sett og vis er det det for oss alle. Fult av skuffelser, smerte og dritt. Når alt er dritt, må vi ta ansvar for at vi velger den dritten som det gir mening og glede å mestre. Jeg trodde veldig lenge at jeg hadde mulighet for å stå i den kampen sammen med deg. At du ville det, en del av meg tror kanskje fremdeles at du egentlig vil det. Allikevel må jeg kanskje innse at du faktisk ikke vil det. Det som skjærer i meg er at dette ligger i dine hender, og jeg tror ikke en gang du har forstått akkurat det. 

Jeg føler sterkt og stort - både mørke og lyse følelser, men jeg opplever ikke at jeg er i mine følelsers vold.  Jeg forsøker å bruke det som et kompass, selv om jeg ikke alltid lykkes. Du føler også sterkt, - og det tiltrekkes jeg nok av. Det forstyrrer meg, og jeg trenger å bli forstyrret for å føle at livet har mening. Du fikk meg til å føle at jeg vokste, utvidet meg, svevde, og da var det ingen andre jeg heller ville være sammen med enn deg. Så forandret det seg til at det har vekslet vilt mellom lykke og ulykke, glede og fortvilelse, ro og uro - så da har jeg nesten ikke vært i stand til å gå fra deg, fordi disse følelsesstormene har knyttet meg til deg. Noen ganger lurer jeg på om jeg møtte deg med for mye toleranse? At du ikke akkurat ble glad av å få herje så fritt. Eller la jeg for mye på deg? At du skulle oppfylle for mange av mine behov? Jeg blir aldri klok nok. Jeg drømmer fortsatt om at vi kunne klare å gjenerobre hverandre, gjennom å slippe hverandre inn i det innerste.

I min bok så har vi hatt det dårlig, hver gang du har hatt det dårlig. Første gang det skjedde var på hytta i Sverige. Da foreldrene dine skulle komme, og du plutselig virket fraværende og langt borte. Jeg ble utrygg og reagerte deretter. Neste gang var i Moss. Da valgte du å komme til meg, og fikk noen dager som jeg så på som et fremskritt. Jeg fikk være rundt deg, selv om du hadde det dårlig. Jeg synes jeg taklet det bra. Vi malte, du perlet, jeg lagde mat og koste med deg. Jeg synes det tegnet til at du slapp meg nærmere. At jeg kunne se deg, også når du ikke hadde overskudd og var full av lys og liv. For jeg var nemlig tiltrukket av deg også når det var ganske mørkt og tungt. Skammer du deg over å ha det sånn? Jeg gjorde det da jeg hadde det tungt.  Så var det valg av nytt prosjekt, og førjulstid hvor du var sliten, L skulle følges opp på skolen, - du gjorde så godt du kunne sa du, men det var aldri godt nok for meg, sa du. Jeg tror ikke at det var din intensjon, men det har herjet ganske godt med meg. At det var hos meg feilen lå, at jeg måtte gå i meg selv. Deretter et prosjekt og et arbeidsmiljø som var vanskelig for deg. Så kom hofte og hodepine, kvalme og anfall. Deretter angstanfall. Dager med caps og solbriller. Så, innimellom der, har det vært fantastisk. Det er dager med deg jeg kanskje aldri vil glemme. Dager hvor jeg har følt at vi har flyttet fjell. Dager hvor jeg har følt meg så sterk og hvor vi har vokst synlige centimeter i samtaler som har vært så ærlige, og så vakre. Jeg synes det er vondt at vi aldri skal drikke kaffe i senga mer. Noen ganger håper jeg lykken treffer deg som en kule i ryggen, - fordi du har snudd deg og gått andre veien. 

Det som gjør meg mest trist og ikke minst rasende er på en måte at alt er ødelagt nå. Vi fikk en sykt god start, vi to. Jeg er fortvilet og så sint på deg for at du ikke ser hva vi har, og for at med deg så forsvinner også alle morsomme minner. Jeg har ingen å le med over en kelner som mister munn og mæle i stemningen som var mellom oss: "Jag tappede" - altså det var fuckings elektrisk. Når to mennesker møtes, så er det blanke ark. Alle muligheter ligger helt åpent, ikke et vondt ord har falt mellom oss, ingen kontaktsbrudd, ingen dårlige hensikter, ingen mistenkeliggjøring, ingen verkende banesår. En kollega sa at kjærlighet er kjærlighet, men forhold er maktkamp. Det har ofte føltes sånn, synes jeg, mellom oss. Som at det ble en maktkamp, hvor vi begge tapte. Synes jeg. 

Du trenger å gjøre noen endringer, for å være sammen med meg. For å være sammen med noen. Endringer er ulidelig smertefulle. Og ikke lett i det hele tatt. Det vil true hele din identitet og som du har aller mest lyst til å flykte fra. Nå peker jeg fingre på deg, vel vitende om at fire fingre nødvendigvis må peke på meg selv. Jeg ser og ser i speilet, for å oppdage bjelken i mitt eget øye. Jeg bare kan ikke se den. Det kommer ikke til å komme en kjærlighetsfe og drysse sitt stjernestøv over oss, og så blir det oss. Kanskje vi er helt riktige for hverandre, men timingen er elendig, har vi sagt. Det vet jeg ikke om jeg tror på. Jeg kan tro på at jeg trengte å møte deg, at jeg hadde noe å lære. Kanskje jeg skulle lære at jeg kunne bli stormende forelsket igjen? Kanskje jeg skulle lære at jeg kan beskytte mine grenser og ha min egen selvrespekt i bakspeilet mer enn jeg har hatt før. Jeg er altså så jævlig forbanna på deg fordi jeg tror jeg vil streve med å finne en som er en like god match, en med et like urolig hjerte, med like stor følsomhet. Vi har egentlig gode grunner til å holde sammen. 

Jeg lurer en del på hvordan du har det nå? Er du endelig fri, fra dårlig samvittighet, tvil og grubling? Føles det godt å ha fremprovosert et brudd, hvor du lot meg stå igjen som skarpretter? Savner du meg? Er det noe i deg som tenker at du kom til kort? Hva er din fortelling om hvorfor det gikk som det gikk? Går du tilbake til å date menn? Eller tenker du at du aldri mer skal ha kjæreste? Vil du helst være alene? Resten av ditt liv?

Og hva med meg? Jeg har det både bedre og verre? Midlertidig begge deler. Den sorte silluetten av kvinnen i mitt liv er tilbake. Hun har jeg ikke savnet. Er det godt å kunne legge alt til side, og få tiden til å gå uten å gruble og tenke på hvor du er hen akkurat nå? Å jakte på å gripe oppmerksomheten din, om det blir en god eller dårlig kveld? Ja. Savner jeg deg? Ja, både mer enn jeg trodde, og mindre enn jeg trodde. Men jeg savner deg. Det du og jeg hadde, er det veldig få mennesker som får oppleve. Det varierer hele tiden. Min fortelling om hvorfor det gikk som det gikk, var at vi aldri klarte å gjøre hverandre trygge på at vi hadde valgt. Og at grunnen til det handler om at du ikke visste om du ville velge meg. Du ble ikke sikker. Jeg fortsetter å lete, og jeg vil fortsatt ha en kjæreste. Jeg håper jeg ikke må leve resten av livet alene.   

Men det ser sånn ut. For hvem skal kunne måle seg med en diamant?

Slåbrok

Her forleden natt var det en av naboene med kort bo- og livserfaring, som hadde kommet i skade for å utløse brannalarmen. Alarmen gikk klokka halv tre, akkurat når man sover som best. Ute på plassen foran bygget ble jeg møtt av en mengde unge mennesker i morgenkåper og slåbrok. Selv hadde jeg antatt at nettopp røykutvikling i stekeovn var utløsende årsak, og tok meg tid til å ta på meg tøy som gjorde at jeg ikke frøys. Dette ville ikke være første gang at en godt stekt Grandiosa tilberedes nattestid med denne konsekvensen: at vi alle sammen må ut midt i natta. 

I etterkant har jeg tenkt på at jeg aldri har eid en morgenkåpe eller en slåbrok. Dersom vi kan anta at byggets leietakere, i alderen 20-26 er representative for en annen generasjon enn den jeg tilhører, ble jeg nysgjerrig på slåbrokens historie, og hvorfor jeg aldri har tenkt at jeg trenger en. Jeg kan heller aldri huske at noen i min familie har eid eller båret en. I løpet av min korte fartstid i overklassen kom jeg imidlertid i befatning med plagget, hvor dette var vanlig til morgenbad og søndagsfrokoster. Er det et endetidstegn at dette tilsynelatende er blitt allemannseie?

En slåbrok i tykk bomullsfrotté ser unektelig både komfortabel og myk ut å omgi kroppen med. Dette uformelle, frakkelignende klesplagget med belte i midjen, er særlig brukt i kombinasjon med pyjamas og brukes fortrinnsvis i tidsrommet mellom at man har stått opp, og frem til man skal til med dagens gjøremål. Altså mellom sovetid og arbeidstid. Min hypotese er at det ikke historisk sett har eksistert noe tid mellom disse to tilstandene der jeg kommer fra. Enten så ligger du i sengen, ikledd pyjamas, underbukser eller ingenting, og det er tid for hvile. Eller så er du påkledd og klar for å gjøre et slag. Man går simpelthen ikke rundt i eget hjem uten ambisjoner om noe annet enn å tøfle formålsløst rundt i silke og myke gevanter. Det er for de finere treknivene.  

Hustruer 2024

Er du en av dem som fortsatt står opp om morgenen for å dra på jobb, er borte hele dagen og jobber seinvakt, nattevakt, -jobber til og med helligdager kanskje? Hvis du fortsatt ikke har hivd deg på trenden med tradwives, slowliving eller online business? 

Da har jeg bare en ting å si til deg: Taper! Neida. Takk.

Jeg kan med sikkerhet si at om du er a modern wife, så tilhører du ikke samfunnets altfor privilegerte eliteklasse. Du har ikke giftet deg inn i sådanne gemakker heller. Du jobber kanskje i et typisk kvinneyrke, i trøste-og bære-bransjen, som er dårligere betalt nettopp fordi de fleste av kollegaene dine er nettopp kvinner. Du er kanskje singel, skilt, alene-mor, godt gift, lesbisk, eller deler boliglån med en type som har en helt gjennomsnittlig norsk lønn. Du har kanskje dårlig samvittighet for å stresse rundt for å få endene til å møtes, kjenner tidsklemma klemme juicen ut av deg, tar det tredje skiftet hjemme eller ikke? Vel, nå skal vi altså i tillegg baske med en gruppe som tar sekstimersdagen, 4-dagers uka for egen regning, heller sement i kjønnsrollemønsteret og sender seg selv i en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Mens alle vi andre må løpe bittelitt fortere. Takkskarrufaenmegha. 

Til trad-wivesa: Ikke kom og fortell meg eventyr om at du har akseptert en levestandard med litt færre kvadratmeter eller litt mindre flottesen-flott, fordi du er opptatt av at en lavere levestandard vil gagne både klimaet, naturen og fremtidens generasjoner. Du har sett på dine overarbeidede medsøstre i offentlig sektor som er i ferd med å knele, og gitt dem en skikkelig lang langfinger. Og så har du tatt en 360 fuck you til alle kvinnene som du står på skuldrene til. Og så har du sagt ja takk til gjærbakst, friske blomster og snuppete greier. 

På 60- og 70-tallet forlot kvinnene hjemmet til fordel for arbeidslivet. Vi fikk riktignok outsourcet barneoppdragelsen, med barnehager og seksåringene inn i skolen, som ikke har vært udelt positivt hverken for de av oss som jobber der, eller for barna. Men i sum, så har det vært udelt positivt at 50% av befolkningen ikke var avhengig av å gifte seg og forbli gift med en fra den andre halvdelen. 

Jeg er hundre prosent for at flere av oss burde hoppe av karusellen. Men det bør være et kollektivt og regulert hopp vi bestemmer oss for å gjøre som samfunn. De som setter seg i livbåtene nå, er de samme som satt i de første livbåtene da Titanic sank. Ta inn over deg fakta: du har gjort deg fullstendig avhengig av din mann. Du bør ikke ha en eneste bekymring for en eventuell skilsmisse eller at mannen din dør ung, for da er du fucked. En hver får velge for seg selv, det problematiske er at du strammer knuten for alle oss andre også. 

I et samfunn hvor den materielle velstandsutviklingen har nådd et så høyt nivå som hos oss, så hadde det vært helt topp om vi alle sammen kunne velge et mindre stressende liv med færre materielle goder. Det er svært mange i systemet som tjener grovt på at vi er skikkelig stressa, nokså ulykkelige og uten overskudd til å engasjere oss i de viktige tingene. Ikke minst skaper det arbeidsplasser, fortjeneste, nyinvesteringer og teknologisk innovasjon som mennene kan forsørge konene sine med. Så da får vi et ørlite økosystem på toppen med avbalanserte fruentimmer, veltilpassede barn og noen menn som nesten må løpe videre i hamsterhjulet. Det gagner ikke fellesskapet og er selve definisjonen av usolidarisk.

Anja Breien kom med filmen Hustruer i 1975. I 1985 kom Hustruer - 10 år etter. 50 år seinere er det altså noen som synes å ha tenkt at kvinners levestandard bør bestemmes av mannens lønn og sosiale status.   

Stille samtykke holder ikke lenger.

Å se verden gå under, hver gang man ser et pride-flagg må oppleves svært dramatisk. Men jeg gidder ikke lenger å psykologisere nett-trollene, haterne, de trangsynte, som tilsynelatende også er helt vanlige folk. De er så i moralsk-fistel-bananas-modus, og i sine egne følelsers vold, at de nærmest må regnes som utilgjengelige for fornuft, rasjonelle tanker og appeller om ansvarlighet. Vi kan minne om at regnbuefamilien ikke er medlemmer av en homofil sammensvergelse, et internasjonalt pedofilt forbund, eller er representanter for en nymotens dekadens. Man kan peke på alt oppspinnet og selvmotsigelsene. Men det er ikke nok. Disse utsagnene er ikke logiske argumenter, eller påstander om faktiske forhold, men et forsøk på å utslette logikken og fakta. Så fort skamvettets fortøyningen er kuttet, blir det enkelt å sitte i skyttergravene med hver våre fortellinger. Fyndordene om at alle saker har to sider, er bare fornuftig så lenge begge sider aksepterer at det finnes fakta om verden. At de som sprer hat misforstår verden, innebærer imidlertid ikke at de ikke kan endre den. 

Det var 1.juni i går og starten på sommeren og pride-måneden. Den ble mer av fjoråret. Ordskiftet er tuftet på følelser. «Hvis du ikke vil være enig med meg, slår jeg skallen inn på deg». Jeg får lyst til å ta frem lærerblikket, legge pekefingeren til leppene på en måte det er umulig å misforstå. Hsssssssjjjj! Det blir altså ikke Sodoma og Gomora over hele linja selv om jeg er kjæreste med en jente, eller barn har foreldre av samme kjønn, unge mennesker stiller spørsmål ved om de er jente eller gutt eller ingen av delene. 

Historien er full av fornuftige, rettskafne mennesker som med rette blir sjokkert når onde krefter tar mer plass, skygger for solen og stiger til makten. «Tiden er gått av ledd», sier Hamlet. «Fordømte kår, at jeg ble født til å lege for dens sår». Jeg tror mange fortsatt er overbevist om at fremtiden er mer av det samme. Akkurat det er ikke så jævla gitt. 

Hvis det er sant at vi alle er individer, har hver enkelt av oss én stemme og hverken mer eller mindre vi skulle ha sagt. Grunnen til at de som føler seg redde og sinte og moralsk overlegne på vegne av barna høres så fryktelig godt, er jo at det er så stille på andre siden. Det er så stille fra alle dem som ønsker seg et finere, rausere, varmere og bedre samfunn. 

Så, slutt å vær så innmari sjokkert og overrasket. Snakk høyt, og T Y D E L I G. For. Nå. Gjelder. Det. Å Følge. Med. I. Timen. Nå er det faen meg på tide at jeg og du og du og du, og alle, tar oss kraftig sammen. Tiden for å trekke på skuldrene, riste på hodet, sukke «Tenk at i 2023…», være i koma, er definitivt over. Å forstå et øyeblikk innebærer å se at man har muligheten til å skape et annet. Det er sant at de fleste vil ha frihet for alle. Du og jeg er i verden, vi finnes. Jeg er lesbisk. Du er heterofil. Hen er hen og sånn er det. Vi kan endre verden og vi kan bli bedre. Svaret på hva som gir en bedre verden er majoriteten enige om: mer frihet til alle. Mer frihet til de av oss som tilhører regnbuefamilien, gir ikke mindre frihet til noen andre. Det er ikke kake. 

Juni bør gi deg virketrang, naturen står i full blomst, - Hamlet avslutter med: «Nei, kom, så går vi sammen». Ta på deg et regnbuearmbånd, oppdra ungene, oppdra slektninger, gi endog litt kjeft, opplys deg selv, skaff deg et språk for å snakke om ting du ikke forstår eller er enig i. Flagg. Møt opp. Avlegg Pride-paraden et besøk. Vær nysgjerrig, og insister på å forandre verden framlengs, ikke baklengs. Jeg trenger deg. Vi trenger hverandre. Sett sinnet i kok, og hjertet i brann. Og omsett energien til kjærlighet og betrygg verdens skeive om at du er på lag, på ballen.