Her forleden natt var det en av naboene med kort bo- og livserfaring, som hadde kommet i skade for å utløse brannalarmen. Alarmen gikk klokka halv tre, akkurat når man sover som best. Ute på plassen foran bygget ble jeg møtt av en mengde unge mennesker i morgenkåper og slåbrok. Selv hadde jeg antatt at nettopp røykutvikling i stekeovn var utløsende årsak, og tok meg tid til å ta på meg tøy som gjorde at jeg ikke frøys. Dette ville ikke være første gang at en godt stekt Grandiosa tilberedes nattestid med denne konsekvensen: at vi alle sammen må ut midt i natta.
I etterkant har jeg tenkt på at jeg aldri har eid en morgenkåpe eller en slåbrok. Dersom vi kan anta at byggets leietakere, i alderen 20-26 er representative for en annen generasjon enn den jeg tilhører, ble jeg nysgjerrig på slåbrokens historie, og hvorfor jeg aldri har tenkt at jeg trenger en. Jeg kan heller aldri huske at noen i min familie har eid eller båret en. I løpet av min korte fartstid i overklassen kom jeg imidlertid i befatning med plagget, hvor dette var vanlig til morgenbad og søndagsfrokoster. Er det et endetidstegn at dette tilsynelatende er blitt allemannseie?
En slåbrok i tykk bomullsfrotté ser unektelig både komfortabel og myk ut å omgi kroppen med. Dette uformelle, frakkelignende klesplagget med belte i midjen, er særlig brukt i kombinasjon med pyjamas og brukes fortrinnsvis i tidsrommet mellom at man har stått opp, og frem til man skal til med dagens gjøremål. Altså mellom sovetid og arbeidstid. Min hypotese er at det ikke historisk sett har eksistert noe tid mellom disse to tilstandene der jeg kommer fra. Enten så ligger du i sengen, ikledd pyjamas, underbukser eller ingenting, og det er tid for hvile. Eller så er du påkledd og klar for å gjøre et slag. Man går simpelthen ikke rundt i eget hjem uten ambisjoner om noe annet enn å tøfle formålsløst rundt i silke og myke gevanter. Det er for de finere treknivene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar