Stille samtykke holder ikke lenger.

Å se verden gå under, hver gang man ser et pride-flagg må oppleves svært dramatisk. Men jeg gidder ikke lenger å psykologisere nett-trollene, haterne, de trangsynte, som tilsynelatende også er helt vanlige folk. De er så i moralsk-fistel-bananas-modus, og i sine egne følelsers vold, at de nærmest må regnes som utilgjengelige for fornuft, rasjonelle tanker og appeller om ansvarlighet. Vi kan minne om at regnbuefamilien ikke er medlemmer av en homofil sammensvergelse, et internasjonalt pedofilt forbund, eller er representanter for en nymotens dekadens. Man kan peke på alt oppspinnet og selvmotsigelsene. Men det er ikke nok. Disse utsagnene er ikke logiske argumenter, eller påstander om faktiske forhold, men et forsøk på å utslette logikken og fakta. Så fort skamvettets fortøyningen er kuttet, blir det enkelt å sitte i skyttergravene med hver våre fortellinger. Fyndordene om at alle saker har to sider, er bare fornuftig så lenge begge sider aksepterer at det finnes fakta om verden. At de som sprer hat misforstår verden, innebærer imidlertid ikke at de ikke kan endre den. 

Det var 1.juni i går og starten på sommeren og pride-måneden. Den ble mer av fjoråret. Ordskiftet er tuftet på følelser. «Hvis du ikke vil være enig med meg, slår jeg skallen inn på deg». Jeg får lyst til å ta frem lærerblikket, legge pekefingeren til leppene på en måte det er umulig å misforstå. Hsssssssjjjj! Det blir altså ikke Sodoma og Gomora over hele linja selv om jeg er kjæreste med en jente, eller barn har foreldre av samme kjønn, unge mennesker stiller spørsmål ved om de er jente eller gutt eller ingen av delene. 

Historien er full av fornuftige, rettskafne mennesker som med rette blir sjokkert når onde krefter tar mer plass, skygger for solen og stiger til makten. «Tiden er gått av ledd», sier Hamlet. «Fordømte kår, at jeg ble født til å lege for dens sår». Jeg tror mange fortsatt er overbevist om at fremtiden er mer av det samme. Akkurat det er ikke så jævla gitt. 

Hvis det er sant at vi alle er individer, har hver enkelt av oss én stemme og hverken mer eller mindre vi skulle ha sagt. Grunnen til at de som føler seg redde og sinte og moralsk overlegne på vegne av barna høres så fryktelig godt, er jo at det er så stille på andre siden. Det er så stille fra alle dem som ønsker seg et finere, rausere, varmere og bedre samfunn. 

Så, slutt å vær så innmari sjokkert og overrasket. Snakk høyt, og T Y D E L I G. For. Nå. Gjelder. Det. Å Følge. Med. I. Timen. Nå er det faen meg på tide at jeg og du og du og du, og alle, tar oss kraftig sammen. Tiden for å trekke på skuldrene, riste på hodet, sukke «Tenk at i 2023…», være i koma, er definitivt over. Å forstå et øyeblikk innebærer å se at man har muligheten til å skape et annet. Det er sant at de fleste vil ha frihet for alle. Du og jeg er i verden, vi finnes. Jeg er lesbisk. Du er heterofil. Hen er hen og sånn er det. Vi kan endre verden og vi kan bli bedre. Svaret på hva som gir en bedre verden er majoriteten enige om: mer frihet til alle. Mer frihet til de av oss som tilhører regnbuefamilien, gir ikke mindre frihet til noen andre. Det er ikke kake. 

Juni bør gi deg virketrang, naturen står i full blomst, - Hamlet avslutter med: «Nei, kom, så går vi sammen». Ta på deg et regnbuearmbånd, oppdra ungene, oppdra slektninger, gi endog litt kjeft, opplys deg selv, skaff deg et språk for å snakke om ting du ikke forstår eller er enig i. Flagg. Møt opp. Avlegg Pride-paraden et besøk. Vær nysgjerrig, og insister på å forandre verden framlengs, ikke baklengs. Jeg trenger deg. Vi trenger hverandre. Sett sinnet i kok, og hjertet i brann. Og omsett energien til kjærlighet og betrygg verdens skeive om at du er på lag, på ballen.