Opptur: Oppkuven 704 moh.

14.09.2014

Et utsnitt av stien, været og blåfargen på himmelen. Men utsikten fra Oppkuven, den må du dra dit for å få se. 

Vakre, men farlige. 

Kjempemange, kjempestore blåbær

Lyckliga gatan du finns inte mer

Etter å ha lest konklusjonene i rapportene fra NOVA om ungdom, sitter jeg todelt tilbake. 

Den ene siden er en følelse av at jeg er takknemlig. For at jeg er født før 1990. Selv om ungdomstiden på 90-tallet har gitt meg en fortid som forhenværende motekatastrofe og krympninger i skulderpartiet ved polo-genserens nevnelse, så skjønner jeg hvor velsignet fri jeg var. Veldig mye av ungdomstiden var fullstendig ansvarsfraskrevet, blottet for voksent nærvær. Det var lite som bekymret meg - sånn egentlig. Voksenreferansene mine kom fra tv-serien Friends og selv om jeg skulle ønske at jeg så ut som Rachel, så visste jeg at det var ikke så mange som faktisk kunne se sånn ut. Jeg var vel ikke så fornøyd med kroppen min, men synes den var ok til sitt bruk. Nå vet jeg at jeg fra naturens side er skapt med thigh-gap (altså mellomrom mellom lårene), og utstikkende kravebein, og knær og albuer, ja, - knokler generelt. Til og med ørene stakk ut, siden hodet ikke hadde rukket å vokse til proposjonalitet. Men like fullt - et klesstativ på mange måter. Vet dere hva? Thigh-gap fikk meg til å gå med tre stillongser under Miss Sixty-buksene og skulderputer i baken i håp om å etterligne en formfullendt kropp, alle fire årstider. Varmt kan jeg love - og grådig krøkkete å få av og på i garderoben før og etter gym uten at noen merket det. Jeg spiste doble skiver med nugatti til jeg lå under for nøtteallergi, og trene var noe jeg gjorde mest fordi det var en av få arenaer å være sosial etter skoletid på. Det var lagidrett selvsagt. Og vi syklet ofte til og fra treninga. Men det var SATS-fritt og selfie-fritt. Jeg skulle studere, men jeg skulle studere akkurat det jeg synes passet best for meg. Prestisje, inntjening og pensjon var helt uvesentlig. Jeg skulle bare bo i et kollektiv med vennene mine, slik som i Friends, og finne meg selv. Og det var etter jeg hadde hatt et friår på folkehøgskole. Det var relativt bekymringsfritt, og jeg var ganske lykkelig, om enn på en ulykkelig måte, innimellom. 

Nå er jeg bekymret. For Generasjon Y, Generasjon prestasjon, curling-generasjonen, glasurgenerasjonen. Veldige kjære barn har veldig mange navn. For det har disse barna vært; kjære.  Dette er den generasjonen som i størst grad har fått hele livet sitt regissert, aktivisert, med en barndom nesten kjemisk fritt for voksen-frie-soner. De har tråklet seg igjennom samfunnsmølla; i barnehage, SFO, skole, og organisert fritid. Det har alltid vært noen til å blåse på, trøste og orkestrere, før de marsjerte videre, taktfast mot voksenlivreferansene hentet fra ELLE interør og Gunnhild Stordalen. Dagens ungdom er konforme og ambisiøse - på egne vegne. Men så er livet noen ganger sånn da, at det butter. Og da er de tilsynelatende i liten grad utstyrt med styrepinner, selvfølelse og ryggrad til å tåle at livet knaker i sammenføyningene. Den ber tyngste børi som ingenting har å bera, heter det. Det er mye sant i det.


Samtidig skal man være klar over at de er den første generasjonen som mest sannsynlig vil få det dårligere. De står i fare for å få dårligere økonomi og færre sosiale rettigheter enn sine foreldre. Det kan virke som de har tatt dette til etterretning. De er strukturerte, proffe, sunne og selvhevdende. Når krisa kommer er det den sterkestes rett. Friår er det bare å glemme. Friår eller pusterom kan du ha når du er død.  

Man skulle kanskje tro at de benyttet anledningen til å være lykkelige mens de kan, senke skuldrene og la humla suse. Men tilsvaret er altså et voldsomt prestasjonsjag og skyhøye krav. Det er bra med krav. Å stille krav til seg selv, og til andre, er å elske seg selv, - og andre. Man har forventning om at man bør, og kan, drive det til noe. Men jeg bekymrer meg over at de ikke har mer faen i seg. For man kan  overleve et slikt stress, hvis man slipper ut litt damp innimellom. Hvis man innimellom er litt crazy; banner stygt, skeier ut med loff og sjokolademelk, eller drikker seg dritings midt i uka. Men slik oppfører man seg ikke. Ungdommen nå til dags holder kjeft, bærer ei tom bør med svikt i knærne. Og når livet stokker seg så er det et individuelt problem. Selv om alle lider under og av det samme. 

Det er faktisk knekkende likegyldig om du får feriehus i Frankrike, har et drømmebryllup, har sekser i alle fag, ser ut som de retusjerte bildene i reklamen, er veloppdragen og veltrent, hvis det gjør deg dypt ulykkelig. Det er ikke det at jeg synes så synd på dem, men jeg skulle ønske at det ble tatt et oppgjør med hvilke underliggende strukturer som skaper presset. Jeg lærte en gang at man ikke trenger å tenke så mye på hva alle andre tenker om en, fordi hver og en er mest opptatt av å tenke på seg selv, så deg har de simpelthen ikke tanke for. Ungdommen bør spørre seg selv hvem de er ulykkelige for - du er din egen verste kritiker. Vær litt raus, - med deg sjøl. Og forsøk å ha det litt gøy underveis. Det er ikke lommer i likskjorta.  

Rett til å skrive eller skrive rett?

Det har vært en mye delt sak denne uka; finnen Sanna Sarrommas "En nasjon av dyslektikere". Hvis jeg skal se forbi en av mine få blå venninners kommentar om at det er koseskolen til Kristin Halvorsen som hadde ført oss inn i dette uføret. En kommentar som er så tøyeste at jeg nesten ikke gidder å kontre, men bare nesten. (Frekkhet kjenner ingen grenser).

Min frøken, som jeg i ettertid har skjønt at var både forut for sin tid, og ganske radikal, rettet sjelden eller aldri på mine skrivefeil. Og det tok ganske lang tid før jeg orket å sette meg inn i og behersket og/å-regler, særskrivingsregler, hv-ord og lange fremmedord med dobbel konsonant som for eksempel intellektuell. Kommareglene kan jeg fortsatt ikke helt, bare de vanligste. Frøken sa bestandig "det kommer...det der med å skrive riktig". Og jeg har trukket hennes ord med i min doktrine: "Blir du glad i å lese, og ikke fratatt skrivegleden, så vil skrivefeilene prelle av som duggdråper på en impregnert teltduk - for de aller aller fleste". Lærere har et helt klart mandat til å gjøre folk trygge nok i det norske språk til at de synes de kan delta i offentlig ordveksling. Samt journalister og andre som lever av å skrive har et særskilt ansvar for at det trykte ord er korrekt. Hosianna! Vi skal være beskyttere av det norske språk.

Men.
Godt språk er mer enn regler. Ofte synes jeg at det er når elevene bryter regler, eller famler seg frem og er i ferd med å oppdage reglene, at de spennende tingene skjer. Ofte tar det form av at de har lært en regel og iverksetter den regelen overalt hvor det finnes nærliggende grunner til å anvende den. Dobbel konsonant på alle konsonanter for eksempel. Eller når bokstavrim og galante formuleringer glipper ut av deres HB-blyant. Språket har en formside og en innholdside. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg som norsklærer er langt mer opptatt av å dyrke frem en bevissthet for innholdssiden; stort ordforråd, rikt tilfang av uttrykksmåter og en sans for språkets musikalitet. Språk er avhengig av kontekst. Og jeg forsøker i mye større grad å få elevene til å være mottakerbevisste i sin skriving, enn å være helt korrekte.

Å være språkmektig innebærer, slik det fremgår av ordet, mye makt. Det er forskjell på de som kan uttrykke seg, og de som ikke kan det. Ofte helt konkret uttrykt på lønnsslippen. Ofte er det de som ikke nådde målet om generell studiekompetanse som skriver fiskegrateng i to ord. Og på den måten er det disse som enhetsskolen aldri greide å favne, selv om alt ble lagt til rette for det. Javel, - men er universitetsutdannelse alle tings mål? Jeg er absolutt en av dem som ler godt av butikkskilt påskrevet "lamme lår", og koser meg med språkteigen og Finn-Erik Vinje. Men det ville være åndssnobberi hvis jeg ikke erkjente at dette er min interesse, og ikke noe som kan påtvinges de med andre interesser. Hvis jeg skal få hjelp av en snekker, så er det langt viktigere for meg at han kan sette opp en lettvegg, enn at han kan stave "huntonittplate" riktig. Jeg håper at fagfolk uten universitetsutdannelse fortsetter å legge sin ære i faget sitt, og ikke i norske rettskrivningsregler. For skriving handler ikke bare om evnen til å gjøre det, men også om frimodigheten til å gjøre det. Som lærer har man ansvar for å passe på begge deler, og da kan regelrytteri og rødpenn bli det godes fiende.

Det ringer inn.

Vi må skru skoleklokka noen år tilbake for å forstå hvordan denne historien egentlig starter. Det var den gangen det ringte ut til friminutt for alle politikere fra alle partier (Siden har de hatt friminutt) De eneste to som ikke forlot klasserommet var ei mørkeblå streber-frøken som het Kristin Clemet og Helga Hjetland. Kristin hadde en plan. Det hadde for en gangs skyld ikke lærerne.  

For i 2004 ble forhandlingsansvaret for lærere overført fra stat til kommune. Et av skolehistoriens råeste manøvrer. Det ble gjort, med et raskt og effektivt vedtak, uten å snakke med partene først, fredag 7. februar 2003. Det er sant som de sier; alle politiske vedtak som man vet er upopulære annonseres og slenges inn fredag etter kl. 14:00, når journalistene står foran taco-hylla på butikken. Helga Hjetland skal angivelig ha vært så sint at hun gråt. Lærerne har grått siden. 

For dette var det første av en lang rekke velregisserte politiske anslag mot skole-Norge og lærerne, med ett mål for øye: Å planere veien for en markedstilpasset og konurranseutsatt skole. Clemet beskrev det slik: den eneste grunnen til å ikke overføre ansvaret til kommunene er at det er ubehagelig. Men med makt skal landet bygges, og ikkje med fellesskap ødes, som det heter i Håvamål. Videre påpeker Clemet at det er rett og rimelig at lønnsforhandlinger foregår mellom sjef og ansatt. Når i alle himmelens riker skjedde det? Har vi ikke tariffoppgjør i Norge? Er det ikke nettopp sånn at organisasjoner forhandler på vegne av lønnsmottakere slik at du ikke står aleine i den kampen? Clemet beskriver ikke virkeligheten slik den er, men slik hun ønsker at den skal bli - når fagforeningene er knust. 

Tillitskrisen alle går rundt å snakker om, begynte her. Så kom PISA-målingene, dernest Kunnskapsløftet. Mens lærerne har sittet bak kateteret og bønnfalt om tid, pusterom og arbeidsro. Mindre kontroll, byråkrati og rapportering, så kom spotlighten på oss. New Public Management, testregimer og kontroll klarte å presse seg inn. Som Handal påpekte under Arendalsuka er det mye forskning som tyder på at det motsatte ville løftet norsk skole. Slik som i Finland. 

Mens alt dette skjer har de andre politikerne fortsatt tidenes storefri. Kristin Clemet og Høyre har sørget for at rikspolitikerne kan se langt etter et viktig utdanningspolitisk verktøy. De er ikke lenger part i forhandlingene om lønn og andre arbeidsvilkår. Så derfor må Røe Isaksen nå sprette rundt med rødmussede eplekinn og forsøke å distrahere med å snakke lavt om at han ikke er part i konflikten, og skrike høyt om mer disiplin og ro i skolen. 

Dette er bakgrunnen for at KS møter så intens motstand mot flere ytre pålegg. DET HANDLER IKKE BARE OM DE JÆVLA 7,5 TIMENE! Mistilliten er ikke bare rettet mot KS. Den er også rettet mot alle de som har friminutt, stortingsrepresentantene, opposisjonen, regjeringspartiene SOM SNAKKER SÅ JÆVLIG VARMT OM BEHOVET FOR SKOLELØFT OG HØYERE STATUS FOR LÆRERNE.  

Det ringer inn for faen. 

- Nå må dere komme inn!

- Dere må inn å rydde opp det rotet som Kristin har stelt i stand. 

- Nei, hun klarer ikke det selv. 

- Hvorfor? For hun er i en tenketank. 

- Ja, nei, la oss håpe hun blir der.  

Og så: skaldetværearbeidsro!

En sommer er (snart) over.

Fra skyfri himmel har sola hatt fritt spillerom og himmelen for seg selv denne sommeren. I lufthildringer ytterst i Oslo-fjorden har lykken hengt i løse lufta. Jeg har ligget skråttslengt på solgult badehåndkle. I ettertenksomhet takker jeg for solvarmen - og regn - for det har vært nødvendig. Dager og slikt er vanskelig å holde rede på. Men jeg har hatt mang en koselig stund i sommer jeg, da jeg har sittet blant trivelige humler og høyt gress og drukket boblende lesk. Jeg tok store slurker.

Mens Gaza-krigen var i emning, malte jeg huset. Penselsvinginga gav meg en lett senebetennelse i høyre håndledd. Som konsekvens ble jeg degradert til venstrehendt liftfører, men det var godt å legge seg utlada og efta'trøtt. Muskatt benyttet seg av kollektivtransport for å gårdsferiere i to samfulle uker. Nå bærer han med seg barndomsminner fra Toten; om fluejakt og solstriper å sove i. Det er godt for en liten pus.

Et nytt bekjentskap har satt sitt preg på sommeren. En overraskende, men ikke desto mindre hyggelig invitt gav startskuddet til noe vi sannsynligvis vil være viklet inn i på livstid. Lange, lyse kvelder har blitt til pastellfargede nattetimer, som igjen har gjort at jeg har kunnet lese morgenavisa som innsovningslektyre, med rødvinsmarinert og sløret blikk. Samtalene har vært mange, tankefullt ettertenksomme, eller rare og forbausende, fine og latterboblende. Ekko kalles det når et menneske reflekteres og blir hørt på nytt.

Midt i det sorgløse livet har globusen stått i blodrød brann. Israels angrep på Gaza, som nok en gang forsøker å kvele motstandsviljen blant traumatiserte palestinere med ekstrem, og stadig fornyet brutalitet. Som De Gaulle sa i 1967: Okkupasjonen (...) vil skape den "motstanden (som Israel) kaller terrorisme". Storpolitisk spill med Russland, Ebola-utbrudd i Afrika, ISIL på fremmarsj i Irak og Afghanistan, en glemt borgerkrig i Syria. På ei så lita kule i universet finnes det så mye djevelskap. En urett som lammer meg, midt i en tilnærmelsesvis perfekt sommer.

Som vantro tilhører til radioen kom også meldinger om terror-trussel på norsk jord meg for øre. Rett før avreise til Oslo lufthavn. En lei følelse av utrygghet glei inn over meg og kastet skygge over tilværelsens letthet . Jeg dro til et av de fredeligste hjørnene av jordkloden. Brekke i Sogn. Brudeferd i Sogn er akkurat så nasjonalromantisk vakkert og storslått og jordnært som det høres ut for. En durabelig feiring av livet, lykka og kjærligheten. At livet gjør hallingkast og slår seg på hæla når du minst venter det, kan bare soloppgangen og småfuglene kviskre om. Så dro vi til fjells. Frie som fugler. Vekk fra velferdsstatens overflod, stress og sløvende statussymboler, for å prøve å se verden i panorama, og snakke litt om snøen som falt og sola som skinte over bortglemt studietid, og forsøke å ajourføre hvordan livet har fart med oss etter det. En finner ro med prima turfølge over primus.

Det har vært så mange dager som solen nesten ikke har villet slippe taket i den blanke sjøen. Sånne dager med kveldsmat ved kjøkkenbordet der brødskivene smaker himmelsk, uansett pålegg. Med varmt saltvann som plutselig renner ut av nesa. En tur på sørsida av Langøyene, en svømmetur etter vinopptrekker, en kveldstur til Båntjern for å kjøle ned et overopphetet legeme. Leiligheten har holdt jevnt 40 grader celsius og det har vært uråd å få sove med stort mer enn et laken tilforlatelig anrettet over skrotten. En veritabel sommereufori sju uker til ende.

Det blir tidsnok vindkast og regn mot ruta. Grisevær, snøslaps og utrivelighet. Regntøy og sokkebytte. Men da er det godt å være varmet opp helt inn til kjernen av ryggsøyla, slik at en kan trekke solstråler ut av hjertet når det blir kjøligere drag i lufta. Måkene går snart i stille kveldstrekk sydover. Jeg tømmer i ettertenksomhet og takknemlighet min grønne flakong, og ser at månen stiger og sola synk.