IT'S NOT ON THE TEST

WHAT TEACHERS MAKE?

Høyre om!

Hvis vi skal være rike i fremtiden, så mååå vi score høyt på PISA. Det er må være noe slikt som summer som et skrekkscenario i hodene på høyre-siden. Når oljen tar slutt må Norge kunne være konkurransedyktige på kunnskap: humankapital. Litt forenklet er jeg mest redd for at vi ender opp med veldig godt utdannede og kompetente ledere, som først og fremst rekrutteres fra de høyere sosiale lag, som dessverre må bruke all sin tid til å gjete saueflokken av skoletapere. Som stemmer FrP og vil seg selv nok. Vi vet at elevens hjemmebakgrunn har mye å si, men man kan ikke i samme åndedrag si at læreren er den viktigste faktoren for elevens resultater. Choose one! Enten så tror man på sosial utjevning og mobilitet, og gir lærerne muligheter til å forandre modelleireklumpene. Eller så sier man at dette er skrevet i stein, og at de rike blir rikere, og de smarte smartere, og det er lite som kan gjøres med det. Tiltakene Høyre foreslår vil forfordele de beste lærerne til de elevene som trenger det minst; Individuell lønnsfastsettelse, offentliggjøring av tester og frie skolevalg.

Det kommer til å være skrikende mangel på lærere i fremtiden. Konsekvensen er allerede nå at stort sett rubbel og bitt ansettes. Jeg er enig i at lærerens status må økes, og er i stor grad enig i at masterutdannede lærere er èn måte å gjøre det på. Men jeg tror faktisk at en lærer med 3 i matematikk kan bli en utmerket kunst&håndverk-lærer, eller naturfagslærer for den del. At lærerne bør rekrutteres blant de 25% beste elevene fra videregående skole høres lovende ut. Men det kommer ikke til å skje før lønna økes. Ingen er uenige i at en bedre lærerstand vil gi en bedre skole. Men incentivet måles i kroner og øre. Det burde jo kapitalistene være de første til å forstå.

Det er et paradoks at den resepten Høyre skriver ut; fabrikkskolen (med drilling av basiskunnskapene, nasjonale prøver, ledelsesfokus, og målstyring) til syvende og sist kan resultere i at det blir vanskeligere å rekruttere produktive fabrikkarbeidere: gagns mennesker, gode samfunnsborgere.

Ung idealist. Fortsatt.

I går avgikk mobiltelefonen med døden. Etter det vi vel må kalle et lengre sykeleie (slår av seg selv 3 ganger om dagen, nekter å opprette kontakt med SIM-kortet, og har en batterilevetid på ca 12 timer - standby), så har den pepet for siste gang. Det er lærerlang ferie og jeg innså ganske raskt at mobilløs var ikke en tilstand jeg kunne leve lenge med. Lyset i mitt liv jobber lange dager, og man er da hensatt til å pleie vennskap, brunfargen og seg selv. Man har tid til å lese "alt du ikke har hatt tid til før", og glir inn i et makelig slaraffenliv.

Så var det innkjøp av mobil. Jeg har lenge hatt lyst på en smarttelefon, sånn siden ALLE andre har det. Min indre hipster har hatt lange, intense diskusjoner med idealisten og individualisten i meg. Det byr meg i mot å bruke abnorme pengesummer på en teknisk dings som skaper og imøtekommer alle behov jeg egentlig ikke har. Må jeg sjekke e-post jevnlig? Mjo, forsåvidt - men dog. Dèt kan jeg gjøre på pc'n. Må jeg vite hvordan været er på displayet om morgenen? Kan vel strengt tatt gløtte på gardina og kikke ut.

Og gjett hva? De gode intensjonene vant. Jeg er fortsatt ung, og med idealene i behold. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig. Så da klinte jeg til med en helt ordinær sony ericsson, i resirkulert plast. Den kan ringe, den kan sende sms, den kan til og med gå på facebook.

Men jeg har fortsatt lyst på. Så jeg tenker at om 2, eller 3 år, når denne dør - da er jeg helt sikkert eldre, og kanskje blitt mer egoistisk, og langt mindre prinsippfast. Og da er sikkert touchskjerm og smarttelefoni helt avleggs. Og jeg kan kjøpe siste skrik, med litt bedre samvittighet, og dermed være i tiden på en ungdommelig måte, som sikkert er veldig mye mer kjærkommen da.