Savnet etter svar

Jeg våget spranget igjen. Jeg ble forelsket i deg. Det var et lidenskapelig forhold. Vi ble et diskuterende, humoristisk og levende par. Elektrisk. Jeg tok sjansen og satset på deg, etter å ha gardert meg veldig lenge. Dermed ble det veldig skummelt når en hyggelig situasjon, som hytteturen i Sverige, ble helt annerledes. Du forandret karakter og ble uforståelig i din væremåte. Forholdet ble utrygt. Tidlig ble jeg på vakt. Jeg skjønte at situasjoner med deg kunne raskt snu. Jeg lærte etter hvert, rasjonelt, at det ikke handlet om meg, men alarmsystemet i meg var vekket. Jeg oppfattet deg som litt selvmedlidende, at sykdommen og livet ditt og sånn var du, gjorde deg passiv og litt uhåndgripelig for kritikk. Og du så ikke hva tilbaketrekkingen din gjorde med meg. Du er lei deg fordi du synes synd på deg selv, men ser ikke hvor urolig og fortvilet jeg blir. Du røykla det ved å peke på meg, - min reaksjon var feil, eller jeg måtte kunne håndtere deg bedre, fordi du var statisk, hugget i stein. I våres hadde jeg helt sluttet å ha tiltro til mitt eget kompass. Jeg har overtilpasset meg i frykt for å miste deg. Igjen. 

 

Jeg opplevde ofte at du lurte deg unna situasjoner som var ubehagelige. Jeg også. Man må drive med kontinuerlig reparasjons- og vedlikeholdsarbeid for å holde alt i balanse og derigjennom sørge for at tilknytningsbåndet er intakt. Du dyrket ikke «oss», sammen med meg. Det er hardt for et følelsesmenneske som trenger å bli holdt og anerkjent. Du visste det ikke, fordi jeg sa det ikke, men i mine øyne har du sviktet, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg om savnet mitt. Eller, rettere sagt, jeg forsøkte å manipulere frem et svar, fortelle deg at det ikke var så viktig med lovnader og løfter. Det var det på en måte heller ikke, fordi ord, ville aldri kunne overbevise meg, når handlingene i mine øyne var så tydelig ikke-forpliktende. Det er mye stolthet i det, - jeg ville ikke vise deg hvor redd jeg var. Hvordan kunne jeg si hvor betydningsfull du var, når jeg ante at det ikke gjaldt den andre veien? Jeg ble oppgitt og lei meg. Det som vokste i meg, var at jeg ikke var betydningsfull for deg. Om jeg gikk eller ble? Hvilken rolle spilte det for deg? Du trengte ikke meg.  

 

Når du trakk deg unna, så svarte jeg med å bli pågående. Det er umodent. Din unnvikelse tror jeg handler om at du blir overveldet, og føler du har begrenset evne til å tåle de følelsene. Du har berettiget redsel for at følelser kan være farlig. Du ble med jevne mellomrom nummen, og gjorde usikkerheten din synlig for meg ved å forklare at «jeg vet ikke hva dette betyr, men noe galt må det være, ellers hadde jeg ikke følt det». Det er jeg ikke sikker på at er sant. De åpenlyse følelsene mine var å bli fornærmet og sint. De underliggende følelsene er frykt og sorg, - jeg kjente meg verdiløs, trist og lei meg og savnet deg som en trygg havn. Troen på at jeg er noe, ble rokket ved. Men jeg er stolt, og vil ikke trygle. Jeg blir også fortvilet, for hvis jeg ikke kan trygle, - hvordan skal jeg da nå deg?

 

Jeg skulle ønske du tok tak i meg. Jeg savnet det. Da du hadde det vondt, smerter i hofte, mistrivdes på jobben, hodepine, migreneanfall, så sviktet jeg ikke. Det er du som ikke vil ha min støtte, og det er nesten like ille. For hva betyr det? At jeg ikke teller. Jeg lurer på hva som egentlig rørte seg i deg? Hadde du ikke tillit til meg? Jeg følte meg utestengt, - uavhengig av dine grunner, som kan ha vært gode. 

 

Når jeg sier det er slutt, så lager du ingen vanskeligheter, men signaliserer tvert imot at du på en måte forstår valget mitt. Det er enda mer frustrerende. Jeg skulle ønske at du i oppbruddets time forstod at det er meg du vil ha, kjempet for oss, for meg, fortalte meg at du ikke kan leve uten. Du protesterer ikke en gang! Kanskje du følte en lettelse. 

 

Jeg vil lande med deg. Vi utfordret hverandre sterkt, men du forstår meg bedre enn andre vil gjøre. På ditt beste holder du meg og bekrefter meg på en måte ingen andre vil orke. En kjæreste som er varm og tålmodig kan nok være fint for de fleste, men ikke for meg som higer så mye etter å leve så sterkt at det nesten gjør vondt. Du gir næring til vekst- og føletrangen slik ingen andre gjør det. 

 

Du er krevende, og jeg elsker det. Jeg har aldri ønsket meg lett. Jeg elsker deg. 

 

Jeg trenger at du kakker på skallet mitt og henter meg frem. At jeg slipper å være unnvikende og vag for å ikke skremme deg, ville vært befriende. Det har vært veldig vondt å føle at du motsetter deg etableringen av et sterkt «vi». Jeg lengter etter å bli utforsket. 

 

Tilbaketrekningen og vegringen din mot fortrolighet og nærhet utløste resignasjon og tilbaketrekning hos meg. Er alt for seint nå?

 

Hva trenger du? Egentlig? 

Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal forstå at jeg ikke vil at det skal være slutt. At du har en sjanse, til å reparere. Men du må gripe den. Du kommer ikke til å gripe den. Du er for redd for å dra meg inn i noe du ikke kan love. 

 

Håpet må dø for at jeg skal kunne gi slipp for godt. Hvordan i helvete skal jeg kvitte meg med håpet?