Sort hull

Lykken kommer i korte øyeblikk, og med ujevne mellomrom. Særlig i februar. Men i dag var den der, midt i en dag som på det jevne har vært pil råtten.

Øyeblikket av lykke er fremkallet i en situasjon, som er en av de situasjonene jeg skatter aller høyest i livet. På mange måter er det nok en av grunnene til at jeg er her jeg er. Lærer. Jeg mistenker nemlig at den finnes oftere her enn i andre yrker. Nå tror du kanskje at jeg kommer til å referere til et nydelig øyeblikk med elevene. Ikke i dag. Dagen i dag har som sagt vært av det pil råtne slaget, med pluss grader, loddrett regn, som ikke faller i dråper, men i striper rett ned, - i møte med bakken treffer stripene 2-4 cm med slaps. Ikke noe lykke over den slags.

Det oppstår på en felles lunsj på salen. Langbordene er dekket med kjedsommelig tapas i plastikkemballasje. "Fingermat" uten appetitt på livet. 60 slitne lærere som har hatt utedag i ovenfor nevnte vær. Krusete lugg og baderynkete hender, frostrier over ryggen etter å ha vært henholdsvis svette, våte, varme og kalde i tilfeldig rekkefølge. To av kollegene med velutviklet gehør fremfører "The water is wide" på piano og vokal. Og så skjer dette underlig deilige. I et fellesskap så lukkes, slukes alle seksti innover i sine egne tankers svarte hull. Ikke sort hull fordi vi trekker oss inn i depresjon og mørke, men som i et sted hvor ingenting slipper unna, selv ikke lyspunkter. Øyeblikket er elektromagnetisk, strålende, stille. Vi forblir der i sangens tre minutter og tjuesju sekunder, før vi kommer ut igjen.

Jeg vil omskrive wikipedias definisjon av sort hull, til å beskrive denne tilstanden som jeg vurderer så høyt, og som hos meg fremkaller lykkefølelsen gang på gang:

Sort hull er en betegnelse på et lykkelig øyeblikk i hverdagen hvor ingenting kan slippe unna, selv ikke lys. Det er en konsentrasjon av uoppmerksomhet i en stor gruppe mennesker i en felles opplevelse, med en så stor tyngdekraft at ingen kan unnslippe. I et tilstrekkelig kompakt fellesskap vil øyeblikket deformere tilstedeværelsen til en indre supernovaimplosjon. Rundt et sort hull er det i en spesiell avstand et tenkt bånd kalt en felles horisont som utgjør den nærmeste avstanden der det er mulig å oppleve og tenke ulikt, men samtidig, uten å miste følelsen av nær forbindelse.

Det er vakkert. Og det gjør meg lykkelig. Du kan høre sangen her, men du vil neppe ha samme opplevelse, nettopp fordi du ikke befinner deg i et sort hull med kollegene dine, på en ellers grå dag.