2024 - per aspera ad astra

Enda en lekse i livskunst å arkivere, 2024 er på hell. På årets nest siste dag står det en epistel til Olav H.Hauge i Klassekampen. Jeg leser den med stor interesse. "Like viktig som å følge drømmen er det å følge strømmen i livet. Kanskje viktigere?"

Jeg kjenner diktet godt, "...det er den draumen...at livet skal åpna seg". Forfatteren av teksten reflekterer over at Hauge skriver godt om kanskje det viktigste spennet i mennesket, nemlig spennet mellom ensomhet og kontakt. Mellom bundethet og fri tilstedeværelse. Og om det å ikke våge. Og i det spennet har jeg stått i år, som en buestreng. For å parafrasere Einar Tambarskjelve i slaget ved Svolder: For veik, for veik, var dronningens bue. 

"Dette lyt du bera: at du ikkje strakk til, at du var vinglande som ei fjør, ikkje oddtung pil i den sterke vinden. Du kleiv ikkje bergi, rodde ikkje vatnet, drap ikkje dragen - du kom ikkje da ho, den einaste, ropa"

Det var slik det endte. Vegger reiste seg inni oss begge, og gjorde at vi ikke klarte prøven i øyeblikket hvor livet kan gripes eller ikke gripes. "Du visste ho kom. At ho laut koma. Og no var ho her. Du skalv, og gleda song i deg. Men di einsemd sette vegger høgre enn himmelen". 

På appen jeg nylig har lastet ned sier den at dette blir året hvor jeg skal lære å stole på prosessen. Å stole på prosessen ser jeg for meg er å la seg fange og bevege i en helt ny retning, ikke fordi jeg har planlagt det, men fordi jeg lar det skje. "Det er mange skjer i sjøen. Likevel vart det eit skjer som vart frelsa di". 

Å la livet gå sin gang, og stole på at det kan ta meg nærmere drømmen. Drømmen kommer fra en indre ild, jeg vil noe med mening her på jorda. Jeg tror kanskje jeg har gått meg vill i trange og altfor konkrete drømmer. Følge tanken - men ikke til den ytterste egg. Og plukk ikke hver en blomst på nyutsprunget hegg. Tenke, ja, - men la tanken styres av et varmt hjerte. Lete etter mening, - ja, men også være åpen for det uforutsette. Innestengt og bundet, ja, men også i stand til å la seg favne av en uventet vind. 

Spørsmålet nå blir om det finnes et annet menneske som også våger det. Å la seg favne av en uventet vind. 

Jeg tenker på at hun som akkurat nå aspirerer til å bli en dronning, hun har alle kvaliteter man kan ønske seg. Men har hun også motet?

På årets siste dag er jeg blid. Jeg har ingen ambisjoner for året som kommer. Jeg skal la det komme, tre stille inn i det, og forsøke.å.ikke.knuse.noe. 

La det gå, og la det skje. 

Savnet etter svar

Jeg våget spranget igjen. Jeg ble forelsket i deg. Det var et lidenskapelig forhold. Vi ble et diskuterende, humoristisk og levende par. Elektrisk. Jeg tok sjansen og satset på deg, etter å ha gardert meg veldig lenge. Dermed ble det veldig skummelt når en hyggelig situasjon, som hytteturen i Sverige, ble helt annerledes. Du forandret karakter og ble uforståelig i din væremåte. Forholdet ble utrygt. Tidlig ble jeg på vakt. Jeg skjønte at situasjoner med deg kunne raskt snu. Jeg lærte etter hvert, rasjonelt, at det ikke handlet om meg, men alarmsystemet i meg var vekket. Jeg oppfattet deg som litt selvmedlidende, at sykdommen og livet ditt og sånn var du, gjorde deg passiv og litt uhåndgripelig for kritikk. Og du så ikke hva tilbaketrekkingen din gjorde med meg. Du er lei deg fordi du synes synd på deg selv, men ser ikke hvor urolig og fortvilet jeg blir. Du røykla det ved å peke på meg, - min reaksjon var feil, eller jeg måtte kunne håndtere deg bedre, fordi du var statisk, hugget i stein. I våres hadde jeg helt sluttet å ha tiltro til mitt eget kompass. Jeg har overtilpasset meg i frykt for å miste deg. Igjen. 

 

Jeg opplevde ofte at du lurte deg unna situasjoner som var ubehagelige. Jeg også. Man må drive med kontinuerlig reparasjons- og vedlikeholdsarbeid for å holde alt i balanse og derigjennom sørge for at tilknytningsbåndet er intakt. Du dyrket ikke «oss», sammen med meg. Det er hardt for et følelsesmenneske som trenger å bli holdt og anerkjent. Du visste det ikke, fordi jeg sa det ikke, men i mine øyne har du sviktet, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg om savnet mitt. Eller, rettere sagt, jeg forsøkte å manipulere frem et svar, fortelle deg at det ikke var så viktig med lovnader og løfter. Det var det på en måte heller ikke, fordi ord, ville aldri kunne overbevise meg, når handlingene i mine øyne var så tydelig ikke-forpliktende. Det er mye stolthet i det, - jeg ville ikke vise deg hvor redd jeg var. Hvordan kunne jeg si hvor betydningsfull du var, når jeg ante at det ikke gjaldt den andre veien? Jeg ble oppgitt og lei meg. Det som vokste i meg, var at jeg ikke var betydningsfull for deg. Om jeg gikk eller ble? Hvilken rolle spilte det for deg? Du trengte ikke meg.  

 

Når du trakk deg unna, så svarte jeg med å bli pågående. Det er umodent. Din unnvikelse tror jeg handler om at du blir overveldet, og føler du har begrenset evne til å tåle de følelsene. Du har berettiget redsel for at følelser kan være farlig. Du ble med jevne mellomrom nummen, og gjorde usikkerheten din synlig for meg ved å forklare at «jeg vet ikke hva dette betyr, men noe galt må det være, ellers hadde jeg ikke følt det». Det er jeg ikke sikker på at er sant. De åpenlyse følelsene mine var å bli fornærmet og sint. De underliggende følelsene er frykt og sorg, - jeg kjente meg verdiløs, trist og lei meg og savnet deg som en trygg havn. Troen på at jeg er noe, ble rokket ved. Men jeg er stolt, og vil ikke trygle. Jeg blir også fortvilet, for hvis jeg ikke kan trygle, - hvordan skal jeg da nå deg?

 

Jeg skulle ønske du tok tak i meg. Jeg savnet det. Da du hadde det vondt, smerter i hofte, mistrivdes på jobben, hodepine, migreneanfall, så sviktet jeg ikke. Det er du som ikke vil ha min støtte, og det er nesten like ille. For hva betyr det? At jeg ikke teller. Jeg lurer på hva som egentlig rørte seg i deg? Hadde du ikke tillit til meg? Jeg følte meg utestengt, - uavhengig av dine grunner, som kan ha vært gode. 

 

Når jeg sier det er slutt, så lager du ingen vanskeligheter, men signaliserer tvert imot at du på en måte forstår valget mitt. Det er enda mer frustrerende. Jeg skulle ønske at du i oppbruddets time forstod at det er meg du vil ha, kjempet for oss, for meg, fortalte meg at du ikke kan leve uten. Du protesterer ikke en gang! Kanskje du følte en lettelse. 

 

Jeg vil lande med deg. Vi utfordret hverandre sterkt, men du forstår meg bedre enn andre vil gjøre. På ditt beste holder du meg og bekrefter meg på en måte ingen andre vil orke. En kjæreste som er varm og tålmodig kan nok være fint for de fleste, men ikke for meg som higer så mye etter å leve så sterkt at det nesten gjør vondt. Du gir næring til vekst- og føletrangen slik ingen andre gjør det. 

 

Du er krevende, og jeg elsker det. Jeg har aldri ønsket meg lett. Jeg elsker deg. 

 

Jeg trenger at du kakker på skallet mitt og henter meg frem. At jeg slipper å være unnvikende og vag for å ikke skremme deg, ville vært befriende. Det har vært veldig vondt å føle at du motsetter deg etableringen av et sterkt «vi». Jeg lengter etter å bli utforsket. 

 

Tilbaketrekningen og vegringen din mot fortrolighet og nærhet utløste resignasjon og tilbaketrekning hos meg. Er alt for seint nå?

 

Hva trenger du? Egentlig? 

Hvor vil jeg med dette? Jeg vil at du skal forstå at jeg ikke vil at det skal være slutt. At du har en sjanse, til å reparere. Men du må gripe den. Du kommer ikke til å gripe den. Du er for redd for å dra meg inn i noe du ikke kan love. 

 

Håpet må dø for at jeg skal kunne gi slipp for godt. Hvordan i helvete skal jeg kvitte meg med håpet?

 Det er så mye lettere å få andre til å elske deg, enn å elske deg selv. 

Kunsten å gi slipp

Vi er annerledes og ikke lenger det vi var før den bedrøvelige gårsdag. 

- Samuel Beckett

Du er et brilliant menneske. Det er jeg usikker på om du til det fulle forstår eller har begreper om. Antakelig like greit, for du kunne komme i skade for å bli for høy på deg selv. Akkurat som at diamanter bare kan formes av karbonatomer som utsettes for et formidabelt trykk, kan det være fristende å tro at mennesker også, som deg, har blitt til en diamant på grunn av det store livstrykket du er formet av. Du er virkelig en av en million. Helt rå. En skatt. Du er det mest spennende mennesket jeg har møtt. Du har fått hjernen min til å slå saltomortale mange flere ganger enn jeg har tall på. Du har overrasket meg, igjen og igjen. Du er rastløs og trygghetssøkende, om hverandre. Jeg har aldri skjønt deg, - og det har holdt meg nysgjerrig. Det er ikke utilgjengeligheten og usikkerheten jeg har elsket. Det er gåten og glimtene av det som finnes bak alle speil. Det finnes så mye liv i deg og rundt deg, at det er meg helt uforståelig at du har ønsket døden. Jeg synes jeg ser så mye i deg, som du ikke ser. Det er lett å tenke at det var bare ønsketenkning, eller forvirret tale i ørkenen, men jeg tror ikke det. Jeg tror det finnes. 

Jeg forlot deg. For å unngå å forsvinne, tror jeg. Så da måtte jeg forsvinne fra deg. Som jeg elsker. Jeg voktet så mye på dine ord, ansiktsuttrykk, stemmeleie, at jeg ble lei meg av det. Jeg ble en innbitt forfølger i mine fortvilte forsøk på å nå frem til deg. Veldig mange ganger opplevde jeg å måtte avhjelpe og tåle dine kompliserte følelser. De gangene jeg trengte det samme, følte jeg at jeg måtte riste det ut av deg. Jeg har følt meg så mye ensom, og redd for at du ikke er glad i meg, for at du ikke egentlig vil ha meg. Din stadige ambivalens, for og imot, ble for meg, utilsiktet av deg, ganske tyrannisk. 

Den søndagen, kom jeg til punktet Clark Gable også kom: "Frankly, my dear, I don't give a damn". Jeg var ferdig med å overtale meg selv til å tro at du var i stand til å slippe meg inn. Jeg hadde blitt enig i at jeg var storforlangende, men nå var jeg ikke enig lenger. 

Jeg tror jeg så at vi skulle ha godt av hverandre. Du, en virvelvind, et kraftsenter, en terrier. Jeg, et stormens øye, en rolig havn, sterk, men ikke ubøyelig. Det ble jo ikke sånn. Jeg veksler mellom et ønske om å kjøre et spett innunder hver eneste grunnstein i mitt eget indre, vippe dem rundt med brutal makt, for å lete etter om det finnes svar på hvorfor jeg ikke kan være kjæreste med deg, eller noen av de andre jeg har prøvd å være kjæreste med. Det har gått dårlig hver gang, og den største fellesnevneren i alle mine forhold er jo meg. Eller har det med typene jeg faller for? Eller er det bare uflaks? Jeg orker ikke at det bare er uflaks. Andre ganger tenker jeg at dette er av det gode. Nå finnes det plass til den som faktisk er riktige for meg. Det ville vært synd om du holdt den plassen, når det ikke er deg jeg skal ha. Det er bare at du føltes så riktig. Det er så mye som er riktig. Typen du er, tiltrekningen, det seksuelle og intime, samtalene, opplevelsene. Jeg kan liksom ikke tro at noe som føltes så riktig, ikke er det. Selv om jeg vet at følelser er det mest svikefulle som finnes. Nå tror jeg ikke lenger at det finnes noe du kan si eller gjøre som gjør det godt igjen. Du har brutt så mange ganger, at nå knakk det. Jeg kan ikke skjønne at du ikke skjønner at du har alvorlige ting som du må ta ansvar for. 

Det er ting jeg aldri har sagt høyt til deg, og som til det fulle er betegnende for akkurat hvor absurd følelser kan være, hvor plastisk forelskelsen gjorde meg. Jeg har aldri følt meg så sterk og så svak for noen: jeg var faen meg klar for å kvitte meg med både katte, hus og hjem. Jeg vurderte å fri. Jeg hadde så lyst til å gifte meg med deg som forelsket. Nå var det jo en herrens lykke at jeg har vært ute en vinternatt før og ikke gjorde noen av de tingene. 

Da vi møttes var du på utkikk etter litt action i livet, absolutt ikke en kjæreste. Å veie for og imot er ikke så uvanlig, men den ambivalensen som etterhvert kom til syne har plaget meg. Du har ofte sagt at du er misunnelig på meg fordi jeg vet hva jeg vil. Og det er sant. Jeg vet faktisk hva jeg vil. Jeg vil ha en kjæreste. Jeg har plass i livet mitt til en kjæreste. Jeg vil ha et livsvitne, et annet menneske som er i min krok av verden, som ser ting i meg, som jeg ikke alltid ser selv. Som jeg både er forelsket i, tiltrukket av, og som kan være en samtalepartner i alt som skjer. Som kikker opp fra avisa når stemmeleiet mitt tilsier at noe er i veien, snur seg mot meg, og oppretter kontakt. Som feirer øyeblikket av at noe helt uventet koselig har skjedd, eller som kan irritere seg sammen med meg over at folk er ubrukelige. Og som kan elske meg, for den jeg er. Med hele seg. Det kan ikke du. Og det gjør meg så forbanna rasende. 

I motsetning til deg, som ikke våger eller vil, kan eller får til, å la deg overraske av livet. Jeg skal innrømme at jeg lette mye etter betryggelse og forsikring i dette forholdet. Kanskje burde jeg leita etter det motsatte. Du ble. Og du stod ved. Hadde jeg leita etter tegn på tvil, så hadde jeg ikke funnet så mange i starten. Tror jeg. Hva kan jeg ta feil om? Hva kan endre seg? Det kortet som gjorde størst inntrykk på meg, var da du siterte et dikt som sier at du ikke visste at et annet menneske kunne føles så urfett, at du kunne hente energi. Det var sånn det skulle være. Hva endret seg? Var det meg eller deg, sikkert oss. De ordene som har skuffet meg mest er din beskrivelse av meg. De ordene kunne vært skrevet av hvem som helst, med kun overfladisk kjennskap til meg. Jeg husker jeg tenkte at hvis det er sånn du ser meg, vel så er jeg helt ordinær i dine øyne. Du har i løpet av et år ikke lært så veldig mye om meg. Og du ser veldig lite av hvem jeg er. Har du ikke hatt tid til å ta inn over deg mer enn dette? 

Livet med deg ble en kamp. Først en kamp om å ikke bli forlatt. Fordi jeg var for kjedelig, for lite, tenkte jeg. Så ble det en kamp om å ikke gi opp. Jeg har prøvd så hardt å holde motet oppe, få plass, ta til takke med mindre plass enn jeg synes jeg fortjente. Og hver gang det ble inngått kompromisser var det en av oss som forstrakk oss, og måtte leve med en indre dissonans. Jeg tror at for deg så er livet en kamp. Eller, på sett og vis er det det for oss alle. Fult av skuffelser, smerte og dritt. Når alt er dritt, må vi ta ansvar for at vi velger den dritten som det gir mening og glede å mestre. Jeg trodde veldig lenge at jeg hadde mulighet for å stå i den kampen sammen med deg. At du ville det, en del av meg tror kanskje fremdeles at du egentlig vil det. Allikevel må jeg kanskje innse at du faktisk ikke vil det. Det som skjærer i meg er at dette ligger i dine hender, og jeg tror ikke en gang du har forstått akkurat det. 

Jeg føler sterkt og stort - både mørke og lyse følelser, men jeg opplever ikke at jeg er i mine følelsers vold.  Jeg forsøker å bruke det som et kompass, selv om jeg ikke alltid lykkes. Du føler også sterkt, - og det tiltrekkes jeg nok av. Det forstyrrer meg, og jeg trenger å bli forstyrret for å føle at livet har mening. Du fikk meg til å føle at jeg vokste, utvidet meg, svevde, og da var det ingen andre jeg heller ville være sammen med enn deg. Så forandret det seg til at det har vekslet vilt mellom lykke og ulykke, glede og fortvilelse, ro og uro - så da har jeg nesten ikke vært i stand til å gå fra deg, fordi disse følelsesstormene har knyttet meg til deg. Noen ganger lurer jeg på om jeg møtte deg med for mye toleranse? At du ikke akkurat ble glad av å få herje så fritt. Eller la jeg for mye på deg? At du skulle oppfylle for mange av mine behov? Jeg blir aldri klok nok. Jeg drømmer fortsatt om at vi kunne klare å gjenerobre hverandre, gjennom å slippe hverandre inn i det innerste.

I min bok så har vi hatt det dårlig, hver gang du har hatt det dårlig. Første gang det skjedde var på hytta i Sverige. Da foreldrene dine skulle komme, og du plutselig virket fraværende og langt borte. Jeg ble utrygg og reagerte deretter. Neste gang var i Moss. Da valgte du å komme til meg, og fikk noen dager som jeg så på som et fremskritt. Jeg fikk være rundt deg, selv om du hadde det dårlig. Jeg synes jeg taklet det bra. Vi malte, du perlet, jeg lagde mat og koste med deg. Jeg synes det tegnet til at du slapp meg nærmere. At jeg kunne se deg, også når du ikke hadde overskudd og var full av lys og liv. For jeg var nemlig tiltrukket av deg også når det var ganske mørkt og tungt. Skammer du deg over å ha det sånn? Jeg gjorde det da jeg hadde det tungt.  Så var det valg av nytt prosjekt, og førjulstid hvor du var sliten, L skulle følges opp på skolen, - du gjorde så godt du kunne sa du, men det var aldri godt nok for meg, sa du. Jeg tror ikke at det var din intensjon, men det har herjet ganske godt med meg. At det var hos meg feilen lå, at jeg måtte gå i meg selv. Deretter et prosjekt og et arbeidsmiljø som var vanskelig for deg. Så kom hofte og hodepine, kvalme og anfall. Deretter angstanfall. Dager med caps og solbriller. Så, innimellom der, har det vært fantastisk. Det er dager med deg jeg kanskje aldri vil glemme. Dager hvor jeg har følt at vi har flyttet fjell. Dager hvor jeg har følt meg så sterk og hvor vi har vokst synlige centimeter i samtaler som har vært så ærlige, og så vakre. Jeg synes det er vondt at vi aldri skal drikke kaffe i senga mer. Noen ganger håper jeg lykken treffer deg som en kule i ryggen, - fordi du har snudd deg og gått andre veien. 

Det som gjør meg mest trist og ikke minst rasende er på en måte at alt er ødelagt nå. Vi fikk en sykt god start, vi to. Jeg er fortvilet og så sint på deg for at du ikke ser hva vi har, og for at med deg så forsvinner også alle morsomme minner. Jeg har ingen å le med over en kelner som mister munn og mæle i stemningen som var mellom oss: "Jag tappede" - altså det var fuckings elektrisk. Når to mennesker møtes, så er det blanke ark. Alle muligheter ligger helt åpent, ikke et vondt ord har falt mellom oss, ingen kontaktsbrudd, ingen dårlige hensikter, ingen mistenkeliggjøring, ingen verkende banesår. En kollega sa at kjærlighet er kjærlighet, men forhold er maktkamp. Det har ofte føltes sånn, synes jeg, mellom oss. Som at det ble en maktkamp, hvor vi begge tapte. Synes jeg. 

Du trenger å gjøre noen endringer, for å være sammen med meg. For å være sammen med noen. Endringer er ulidelig smertefulle. Og ikke lett i det hele tatt. Det vil true hele din identitet og som du har aller mest lyst til å flykte fra. Nå peker jeg fingre på deg, vel vitende om at fire fingre nødvendigvis må peke på meg selv. Jeg ser og ser i speilet, for å oppdage bjelken i mitt eget øye. Jeg bare kan ikke se den. Det kommer ikke til å komme en kjærlighetsfe og drysse sitt stjernestøv over oss, og så blir det oss. Kanskje vi er helt riktige for hverandre, men timingen er elendig, har vi sagt. Det vet jeg ikke om jeg tror på. Jeg kan tro på at jeg trengte å møte deg, at jeg hadde noe å lære. Kanskje jeg skulle lære at jeg kunne bli stormende forelsket igjen? Kanskje jeg skulle lære at jeg kan beskytte mine grenser og ha min egen selvrespekt i bakspeilet mer enn jeg har hatt før. Jeg er altså så jævlig forbanna på deg fordi jeg tror jeg vil streve med å finne en som er en like god match, en med et like urolig hjerte, med like stor følsomhet. Vi har egentlig gode grunner til å holde sammen. 

Jeg lurer en del på hvordan du har det nå? Er du endelig fri, fra dårlig samvittighet, tvil og grubling? Føles det godt å ha fremprovosert et brudd, hvor du lot meg stå igjen som skarpretter? Savner du meg? Er det noe i deg som tenker at du kom til kort? Hva er din fortelling om hvorfor det gikk som det gikk? Går du tilbake til å date menn? Eller tenker du at du aldri mer skal ha kjæreste? Vil du helst være alene? Resten av ditt liv?

Og hva med meg? Jeg har det både bedre og verre? Midlertidig begge deler. Den sorte silluetten av kvinnen i mitt liv er tilbake. Hun har jeg ikke savnet. Er det godt å kunne legge alt til side, og få tiden til å gå uten å gruble og tenke på hvor du er hen akkurat nå? Å jakte på å gripe oppmerksomheten din, om det blir en god eller dårlig kveld? Ja. Savner jeg deg? Ja, både mer enn jeg trodde, og mindre enn jeg trodde. Men jeg savner deg. Det du og jeg hadde, er det veldig få mennesker som får oppleve. Det varierer hele tiden. Min fortelling om hvorfor det gikk som det gikk, var at vi aldri klarte å gjøre hverandre trygge på at vi hadde valgt. Og at grunnen til det handler om at du ikke visste om du ville velge meg. Du ble ikke sikker. Jeg fortsetter å lete, og jeg vil fortsatt ha en kjæreste. Jeg håper jeg ikke må leve resten av livet alene.   

Men det ser sånn ut. For hvem skal kunne måle seg med en diamant?

Slåbrok

Her forleden natt var det en av naboene med kort bo- og livserfaring, som hadde kommet i skade for å utløse brannalarmen. Alarmen gikk klokka halv tre, akkurat når man sover som best. Ute på plassen foran bygget ble jeg møtt av en mengde unge mennesker i morgenkåper og slåbrok. Selv hadde jeg antatt at nettopp røykutvikling i stekeovn var utløsende årsak, og tok meg tid til å ta på meg tøy som gjorde at jeg ikke frøys. Dette ville ikke være første gang at en godt stekt Grandiosa tilberedes nattestid med denne konsekvensen: at vi alle sammen må ut midt i natta. 

I etterkant har jeg tenkt på at jeg aldri har eid en morgenkåpe eller en slåbrok. Dersom vi kan anta at byggets leietakere, i alderen 20-26 er representative for en annen generasjon enn den jeg tilhører, ble jeg nysgjerrig på slåbrokens historie, og hvorfor jeg aldri har tenkt at jeg trenger en. Jeg kan heller aldri huske at noen i min familie har eid eller båret en. I løpet av min korte fartstid i overklassen kom jeg imidlertid i befatning med plagget, hvor dette var vanlig til morgenbad og søndagsfrokoster. Er det et endetidstegn at dette tilsynelatende er blitt allemannseie?

En slåbrok i tykk bomullsfrotté ser unektelig både komfortabel og myk ut å omgi kroppen med. Dette uformelle, frakkelignende klesplagget med belte i midjen, er særlig brukt i kombinasjon med pyjamas og brukes fortrinnsvis i tidsrommet mellom at man har stått opp, og frem til man skal til med dagens gjøremål. Altså mellom sovetid og arbeidstid. Min hypotese er at det ikke historisk sett har eksistert noe tid mellom disse to tilstandene der jeg kommer fra. Enten så ligger du i sengen, ikledd pyjamas, underbukser eller ingenting, og det er tid for hvile. Eller så er du påkledd og klar for å gjøre et slag. Man går simpelthen ikke rundt i eget hjem uten ambisjoner om noe annet enn å tøfle formålsløst rundt i silke og myke gevanter. Det er for de finere treknivene.