Det har vært en sommer for minnebøkene. Juli har oppvist en svært godt temperert stil, og Norge viser seg å ligge i samme klimasone som Middelhavet. Nå har det blitt august, og jeg liker den tiden vi er i nå. Det er en hyggelig tid. Punkt en: folk er pene. Det er mye god hud, det er en del relasjonelle knuter som har knyttet seg opp i løpet av sommeren. Folk er lette i steget. Og så liker jeg den litt sånn kalde, krittaktige kulda som er like rundt hjørnet, selv om det er morgensol. Det er slutt på sus i serken og shorts, man må på med brok. Sesongen for småtykke, rørende hudløse bondestudenter som raver rundt i Oslo by for å gjøre seg kjent, er like om hjørnet. Du ser på dem at de kommer fra såpass langt oppe i en eller annen dal at det er sterkt å kjøre 11-trikken. De forsøker å se verdensvante ut, men du ser at det er en døl og en potensielt fremtidig senterparti-leder som står der og gjør seg kjent i hovedstaden.
Det synes jeg er koselig.
Og så er man litt skakk i kroppen. Man skal bli sivilisert etter snaue to måneder med dovenskap. Kroppen har bare dingla rundt siden midten av juni. Og nå plutselig skal man lenkes til arbeidets åk igjen. Og kroppen er bare rett og slett ikke vant til det. Så da blir det fort en protestbevegelse nå, som sitter oppe i en av nakkevirvlene og hyler "hva er dette for noe? Stress og mas? nei, sett meg fri". Gi meg barfot og saltvannsskrubbet sjelefred.
Allikevel, det er høst. Alle tings begynnelse. Og slutt.
