Enda en lekse i livskunst å arkivere, 2024 er på hell. På årets nest siste dag står det en epistel til Olav H.Hauge i Klassekampen. Jeg leser den med stor interesse. "Like viktig som å følge drømmen er det å følge strømmen i livet. Kanskje viktigere?"
Jeg kjenner diktet godt, "...det er den draumen...at livet skal åpna seg". Forfatteren av teksten reflekterer over at Hauge skriver godt om kanskje det viktigste spennet i mennesket, nemlig spennet mellom ensomhet og kontakt. Mellom bundethet og fri tilstedeværelse. Og om det å ikke våge. Og i det spennet har jeg stått i år, som en buestreng. For å parafrasere Einar Tambarskjelve i slaget ved Svolder: For veik, for veik, var dronningens bue.
"Dette lyt du bera: at du ikkje strakk til, at du var vinglande som ei fjør, ikkje oddtung pil i den sterke vinden. Du kleiv ikkje bergi, rodde ikkje vatnet, drap ikkje dragen - du kom ikkje da ho, den einaste, ropa"
Det var slik det endte. Vegger reiste seg inni oss begge, og gjorde at vi ikke klarte prøven i øyeblikket hvor livet kan gripes eller ikke gripes. "Du visste ho kom. At ho laut koma. Og no var ho her. Du skalv, og gleda song i deg. Men di einsemd sette vegger høgre enn himmelen".
På appen jeg nylig har lastet ned sier den at dette blir året hvor jeg skal lære å stole på prosessen. Å stole på prosessen ser jeg for meg er å la seg fange og bevege i en helt ny retning, ikke fordi jeg har planlagt det, men fordi jeg lar det skje. "Det er mange skjer i sjøen. Likevel vart det eit skjer som vart frelsa di".
Å la livet gå sin gang, og stole på at det kan ta meg nærmere drømmen. Drømmen kommer fra en indre ild, jeg vil noe med mening her på jorda. Jeg tror kanskje jeg har gått meg vill i trange og altfor konkrete drømmer. Følge tanken - men ikke til den ytterste egg. Og plukk ikke hver en blomst på nyutsprunget hegg. Tenke, ja, - men la tanken styres av et varmt hjerte. Lete etter mening, - ja, men også være åpen for det uforutsette. Innestengt og bundet, ja, men også i stand til å la seg favne av en uventet vind.
Spørsmålet nå blir om det finnes et annet menneske som også våger det. Å la seg favne av en uventet vind.
Jeg tenker på at hun som akkurat nå aspirerer til å bli en dronning, hun har alle kvaliteter man kan ønske seg. Men har hun også motet?
På årets siste dag er jeg blid. Jeg har ingen ambisjoner for året som kommer. Jeg skal la det komme, tre stille inn i det, og forsøke.å.ikke.knuse.noe.
La det gå, og la det skje.
