Er du en av dem som fortsatt står opp om morgenen for å dra på jobb, er borte hele dagen og jobber seinvakt, nattevakt, -jobber til og med helligdager kanskje? Hvis du fortsatt ikke har hivd deg på trenden med tradwives, slowliving eller online business?
Da har jeg bare en ting å si til deg: Taper! Neida. Takk.
Jeg kan med sikkerhet si at om du er a modern wife, så tilhører du ikke samfunnets altfor privilegerte eliteklasse. Du har ikke giftet deg inn i sådanne gemakker heller. Du jobber kanskje i et typisk kvinneyrke, i trøste-og bære-bransjen, som er dårligere betalt nettopp fordi de fleste av kollegaene dine er nettopp kvinner. Du er kanskje singel, skilt, alene-mor, godt gift, lesbisk, eller deler boliglån med en type som har en helt gjennomsnittlig norsk lønn. Du har kanskje dårlig samvittighet for å stresse rundt for å få endene til å møtes, kjenner tidsklemma klemme juicen ut av deg, tar det tredje skiftet hjemme eller ikke? Vel, nå skal vi altså i tillegg baske med en gruppe som tar sekstimersdagen, 4-dagers uka for egen regning, heller sement i kjønnsrollemønsteret og sender seg selv i en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Mens alle vi andre må løpe bittelitt fortere. Takkskarrufaenmegha.
Til trad-wivesa: Ikke kom og fortell meg eventyr om at du har akseptert en levestandard med litt færre kvadratmeter eller litt mindre flottesen-flott, fordi du er opptatt av at en lavere levestandard vil gagne både klimaet, naturen og fremtidens generasjoner. Du har sett på dine overarbeidede medsøstre i offentlig sektor som er i ferd med å knele, og gitt dem en skikkelig lang langfinger. Og så har du tatt en 360 fuck you til alle kvinnene som du står på skuldrene til. Og så har du sagt ja takk til gjærbakst, friske blomster og snuppete greier.
På 60- og 70-tallet forlot kvinnene hjemmet til fordel for arbeidslivet. Vi fikk riktignok outsourcet barneoppdragelsen, med barnehager og seksåringene inn i skolen, som ikke har vært udelt positivt hverken for de av oss som jobber der, eller for barna. Men i sum, så har det vært udelt positivt at 50% av befolkningen ikke var avhengig av å gifte seg og forbli gift med en fra den andre halvdelen.
Jeg er hundre prosent for at flere av oss burde hoppe av karusellen. Men det bør være et kollektivt og regulert hopp vi bestemmer oss for å gjøre som samfunn. De som setter seg i livbåtene nå, er de samme som satt i de første livbåtene da Titanic sank. Ta inn over deg fakta: du har gjort deg fullstendig avhengig av din mann. Du bør ikke ha en eneste bekymring for en eventuell skilsmisse eller at mannen din dør ung, for da er du fucked. En hver får velge for seg selv, det problematiske er at du strammer knuten for alle oss andre også.
I et samfunn hvor den materielle velstandsutviklingen har nådd et så høyt nivå som hos oss, så hadde det vært helt topp om vi alle sammen kunne velge et mindre stressende liv med færre materielle goder. Det er svært mange i systemet som tjener grovt på at vi er skikkelig stressa, nokså ulykkelige og uten overskudd til å engasjere oss i de viktige tingene. Ikke minst skaper det arbeidsplasser, fortjeneste, nyinvesteringer og teknologisk innovasjon som mennene kan forsørge konene sine med. Så da får vi et ørlite økosystem på toppen med avbalanserte fruentimmer, veltilpassede barn og noen menn som nesten må løpe videre i hamsterhjulet. Det gagner ikke fellesskapet og er selve definisjonen av usolidarisk.
Anja Breien kom med filmen Hustruer i 1975. I 1985 kom Hustruer - 10 år etter. 50 år seinere er det altså noen som synes å ha tenkt at kvinners levestandard bør bestemmes av mannens lønn og sosiale status.
